Vatikanet er klar i sin sak. Nå er Armageddon begynt og Antikrist blir født. Et annet sted på samme tid har en kvinne akkurat født sitt første barn. Mannen hennes, Robert Thorn som er en amerikansk Diplomat, får den tunge beskjeden fra sykehuset om at barnet deres døde. Sykehuset har imidlertid en annen nyfødt gutt som mangler foreldre. Robert tar imot denne gutten og later som om dette er parets egen, uten å si noe til sin kone Katherine. Alt er bare lykke, men ikke så lenge. Litt etter litt kommer guttens sanne identitet til syne og den er alt annet enn lys...

Er bibeluniverset ennå like aktuelt som det var i 1976, da klassikeren Omen så dagens lys? I dag er det bare blitt færre og færre religiøse som bruker Bibelen i Norge, og selv om dette beskriver den litt mer mørke siden av bibelen, vil jeg tro at de fleste kanskje får litt kvaler når religionen inntar filmen på dette viset. Det er mulig at det skremmende elementet med djevelen kanskje overskygger denne religiøse kampen. Filmen viser begynnelsen på endetiden. Alt begynner med å bibelprofetier som beskriver endetiden og kobler dem opp mot hendelser som eksempelvis ‘Ellevte september 2001’ og Den ødeleggende Tsunamien i 2004. Alt for å beskrive at endetiden er begynt.

En del scener er ganske lik originalen. Dette er nok gjort for å hedre sin forgjenger. Men til tross for at dette faktisk er laget på nytt, hele 30 år senere, er ikke filmen blitt så raffinert som jeg hadde håpet på. Jeg hadde virkelig trodd dette skulle være mer skremmende enn søttitalls-forgjengeren med all den kunnskap og muligheter man har med dagens filmakeri. Dette er sikkert en mye kulere opplevelse om du ikke har sett originalen, fordi det er en mysteriedel også i denne filmen som ikke fungerer når du har sett forgjengeren. Mye detaljer blir beholdt fra første film. I min bok blir det litt en kjedelig repetisjon, og særlig siden hadde originalen friskt i minnet.

Filmskaperne har forsøkt å bringe nytt inn i filmen, men de gjør ikke ting til det bedre. De har etter beste evne forsøkt å lage en film som skal starte i sanntid alla 2006. Det vil si en Damian som spiller dataspill, kjører sparkesykkel og foreldrene er både en del yngre (En første film) og snakker i mobiler og sender eposter. Men når filmskaperne tar fatt på en så god og velfungerende klassiker som det Omen er, stiller jeg meg spørsmålet om dette virkelig var vits i å lage på nytt. Det må jo ha vært en åpenbar finansiell gavepakke å skulle lage en film som dette og så lansere den på en djeveldato av alle dimensjoner nemlig 06/06-2006. Og det var kanskje den utløsende faktoren til at denne filmen ble laget for å sope inn litt lettjente penger.

Regissør John Moore var den som til slutt fikk æren av å leke seg med denne litt eldre klassikerens igjeninnspilling. Han er ingen storkar i Hollywood og huskes best fra filmer som 'Behind Enemy Lines', 'Flight Of The Phoenix' og 'Max Payne'. Når han først satte igang med Omen er det ikke uten å 'gøtse' litt. Selv om dette framstår som litt kjedelig, har Moore forsøkt å lage en film som er tro mot originalen og samtidig komme med litt mer info noen steder. Blant annet får vi syner og drømmer til Damiens mor. Mordene er jo også forsøkt å overgå sin forgjenger i brutalitet, men til tross for dette, oppleves faktisk remaken som enda mindre skummel og mangler litt av det drivet som klassikeren har.

I hovedrollen finner vi Liev Schreiber. Han er best kjent fra filmer som Skrik, X-Men Origins: Wolverine og Salt. Her spiller han Ambassadør Thorn, som er Damiens etterhvert så fortvilte far. Han pleier ikke å være så tam som dette. Kanskje manuset får ham til å lide eller at instruksjonen er haltende? Noe er i alle fall ikke helt på topp. Han klarer seg bare brukbart gjennom den litt platte forestillingen. Noe annet er at utseende hans er svært upassende for en slik rolle. Han ser mer ut som en som kunne spilt Satan selv, og det passer jo ikke helt inn med hans rollekarakter.

Som Ambassadør Thorns kone finner vi Julia Stiles fra Jason Bourne og en haug med jentefilmer inkludert ‘10 ting jeg hater ved deg’. Hun blir i denne filmen noe man aldri helt får tak på. Det blir for klisjemessig dramapreg over hennes rolle og ting føles ikke så realistisk som jeg hadde håpet på av en slik rolle. Selv ikke djevelgutten, som spilles av Seamus Davey-Fitzpatrick, er helt på topp. Han overgår derfor ikke sin forgjenger for 30 år siden. Problemet med denne ungen er at han ser for ond ut fra starten av. Han har mistet litt av den uskylden som 1976-versjonen klarte å få frem. Det er ingenting som er så skummelt som tilsynelatende uskyldsrene barn som spiller folk djevelske puss. Mia Farrow er en av de beste rollevalgene i filmen som Damiens barnepike. Hun redder noe av inntrykket, og er passe iskald og skummel i sin framtoning. Det er henne som står for de mest skremmende scenene i filmen.

Jeg fikk aldri helt godfølelsen med denne filmen. Dette blir aldri mer enn en helt grei skrekkfilm. Men fordi den kopierer originalen så heftig, kan du godt skippe dette om du har sett 1976-versjonen. Og for alle andre som ikke har sett noen Omen ville jeg heller brukt tid på Omen fra 1976 i stedet. Det fordi den er en film av en helt annen dimensjon og er mye skumlere. Filmmusikken er mye kjipere og må ta litt av skylden for at dette ikke fungerer som det burde. Stemningen er heller ikke på topp og 1976-Omen er nesten overlegen på alle punkter. Det eneste som er bedre i remaken er lyden. Nå ble det mye sammenligning opp mot originalen, men det er fordi dette er en film som strengt tatt var unødig å lage.