Holly Golightly er en sjarmerende ung dame som har en dragning mot rike menn, for å kunne leve det luksuslivet som hun ønsker. Paul Varjak er den kjekke nye forfatternaboen til Holly. Holly og Pauls veier krysses da Paul trenger å låne telefonen. De to finner raskt tonen, men Holly er ikke så lett å skjønne seg på. Paul er begynt å falle for Holly. Kan de bli et par til tross for at han ikke akkurat bader i penger?

Filmen baserer seg på en bok av den amerikanske forfatteren Truman Capote. Jeg vil tro at de fleste kjenner tittelen på filmen. For min del var dette første gangen jeg ser filmen, som tituleres som en klassiker. Filmen er en romantisk komedie og har satt standarden for de mange filmene som har kommet i løpet av årenes løp innenfor sjangeren. Historien er veldig klassisk Hollywood. Her får vi de to som nærmest er skapt for hverandre, men som likevel har store problemer for å velge hverandre.

Audery Hepburn viser seg som en ordentlig Hollywood-stjerne av de sjeldne. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av den yndige Hepburn som Holly. Karakteren er jo også herlig mystisk og spiller en tilsynelatende uskyldig ung dame som driver et høyt spill for å få sitt drømmeliv. Hepburn gjør faktisk en meget troverdig og solid rolle som til tider også beveger meg. Det skal også legges til at Hepburn ble nominert til Oscar for sin innsats. I den andre hovedrollen får vi servert George Peppard og han er ikke like spiselig som det Hepburn er. Han framstår mer som en fungerende og sjarmerende nikkedukke som Holly kan støtte seg litt til. Resten er heller ikke stort å skryte av selv om man får store Hollywoodnavn som eksempelvis Martin Balsam. Mickey Rooney som står for filmens sprøeste innslag med den litt for karikerte karakteren i japaneren Mr. Yunioshi. Han passer kanskje ikke alltid helt inn med resten av filmen og var det jeg stusset mest over da jeg så dette.

Mannen som sitter i regissørstolen for filmen heter Blake Edwards. Det er en herremann som har skapt mye god Hollywood-komikk. ‘Breakfast at Tiffany’s’ nok blant hans største høydepunkt i hans karrière, men det er jo ikke til å komme utenom å også nevne 'Pink Panther'-filmene som Edwards hadde stor suksess med og var noe som underholdt folk stort. Regien føles bra og filmen er et flott skue hele veien. Hepburn er den som nesten kjører denne filmen alene, men ting er ikke helt på topp hele veien. Slutten på filmen for eksempel er kanskje noe enkel og svært klisjemessig. Filmen føles bra 'fresh' og kan holde greit følge med dagens filmer i samme sjanger, og det er veldig solid omtale førti år senere enn produksjonsdato. Jeg merker også at Edwards bruker Mancini som filmmusiker. Ting minner litt om musikken fra Pink Panther til tider, selv om det ikke ligner for mye.

Filmen føles som en pioner innen romantisk dramakomedie. Enten du liker sjangeren eller bare er ute etter en litt sjarmerende underholdning, er dette noe du bør få med deg. Selv om jeg har nevnt Audery Hepburn flere ganger fra før, kommer jeg nesten ikke over hvordan hun framstår som en som har så mye å by på. Vil tro at denne filmen nesten ville floppet totalt uten henne. Filmen oppleves fornøyelig å se og karakterene er godt utviklet, utenom den komisk malplasserte Mr. Yunioshi. Ikke rart folk likte denne filmen godt da den kom ut. Dette og mye mer gjør at filmen fremdeles står igjen som en klassiker innenfor sin sjanger.