Vi møter familien Freelings. De er en typisk amerikansk kjernefamilie som lever sitt fredfulle liv. Men plutselig snur seg til et sant helvete. Det har seg slik deres hus blir forstyrret av onde krefter, som får en av barna til å forsvinne fra vår verden. Sa starter en kamp for å finne ut av hva som har skjedd og forsøke å få barnet trygt tilbake til vår verden...

Det alternative åndelandskapet har blomstret opp i popularitet de siste ti årene med TV-serier i an marsj på eksempelvis TV-Norge. Her får du full pakke av onde ånder, synske personer og medium som forsøker å hjelpe til i den håpløse situasjonen. Dette er dog ikke noen film som forsøker å si noe om virkeligheten, den bare lener seg til åndeuniverset og har en viss underholdning som følger med det. Dette er filmen om jenta som sitter foran TV-en og kommuniserer med den gjennom et bilde fullt av støy etter at sendingen er avsluttet for kvelden. Med andre ord det samme som mange barn gjorde før i tiden og se på en tom sending.

Filmen har en god utvikling og bygger seg sakte men sikkert opp. I begynnelsen aner du fred og ingen fare. Kreftene som er i og rundt huset begynner som små og harmløse hendelser, i form av at stoler beveger seg eller lignende. Vi får da info om at noe ikke er som det skal. Løsningen i begynnelsen er å skape stemning gjennom bilder og musikk. Da får du føle litt på den gufne og mystiske stemningen som filmen gir deg. Selv om dette skal være en skrekkfilm, tar det lang tid før filmen viser sitt sanne jeg. Det blir heller ikke brukt noe særlig effekter i begynnelsen av filmen. Da er det filmen som leker med konseptet, uten å brenne av for mye krutt.

Spielberg er tro mot sin gamle venn George Lucas. Det ser du gjennom at barnerommet er tapetsert med en ‘Darth Vader’-plakat på veggen. Når jeg er inne på litt i trvia, kan jeg også legge til at jeg stusset over at skjelettene som dukker opp i filmen. De så utrolig bra ut, og det er fordi de faktisk er ordentlige menneskesjeletter. Det ble nemlig brukt virkelige skjeletter i filmen, fordi det var mye dyrere å lage sjeletter selv. Det sies også at det hviler en forbannelse over selve filmen. Heather O'Rourke som spiller den vesle bortførte jenta døde i ung alder bare 12 år gammel i 1988. Før det rakk hun å vise seg som en god barneskuespiller og spiller svært lovende i 'Poltergeist', og en av de helt klart beste rolletolkningene.

Regien er ved Tobe Hooper. En mann som ikke er helt ukjent med skrekkfilmer. Han er mannen bak supersuksessen 'Motorsagmassakren'. Denne filmen er ikke fullt så skummel Motorsagmassakren, men er svært underholdende på sitt vis. Selv om Hooper står for regien, sies det at Steven Spielberg styrte innspillingen. Spielberg skal ha ment at Hooper ikke var en mann som likte å ta slike avgjørelser. Steven Spielberg produserte filmen og har også en finger med i spillet på flere punkter, som at han egenhendig skrev historien. Manuset har han skrevet sammen med Michael Grais og Mark Victor. Som den perfeksjonisten Steven Spielberg er, bruker han de beste folka i bransjen også på filmmusikk. Denne gangen er det komponisten Jerry Goldsmith som tar seg av musikken. Han er kjent fra filmer som 'Planet Of The Apes', 'Patton', 'The Omen', 'Star Trek', 'Alien', 'Rambo', 'Gremlins' og 'Basic Instinct', bare for å neven noen av de mest kjente. Her er musikken også svært stødig og det resulterte i ikke mindre enn en Oscarnominasjon for beste filmmusikk.

Effektene er overraskende gode for sin tid. Det benyttes ikke noen effekter i filmen som filmskaperne ikke mestrer fullt ut. Det blir etter hvert mye action og gode effekter i fin harmoni. Alt går i bølger, og når du trodde at alt var trygt og godt, begynner det igjen å spøke. Slik går det helt til slutten av filmen. Med andre ord merkes det på produksjonen at Steven Spielberg er involvert. Dette er en film i hans ånd. Filmen fikk også Oscarnominasjoner i kategorien beste spesialeffekter og beste lydeffekter. Det tekniske er med andre ord godt på plass og selv den dag i dag fungerer alt temmelig overbevisende. Dette er med andre ord en overveldende skrekkthriller med mye gøy effektunderholdning som fascinerer de fleste.

Filmen er ikke så skremmende som jeg kanskje hadde trodd, men det er likevel en svært underholdende film å se. Det er jo noen scener innimellom som får en til å grøsse litt, og jeg skvetter ganske godt i enkelte scener mot slutten av filmen. Det virker også som om filmen virkelig har spart litt krutt mot slutten. Alt ender på solid vis, og slutten er bra og trekker bra opp. Dette er svært spennende og ganske engasjerende. Det gjør at jeg mot slutten sitter klistret til skjermen. Vi får da en slags forklaring på de mildt sagt mystiske og traumatiske opplevelsene som familien opplever.

Man kan lett skjønne hvorfor denne filmen ble den mest sette skrekkfilmen i 1982 på kino. Den er svært publikumsvennlig. Men selv om denne filmen fremstår som solid underholdning, føler jeg kanskje at den mangler det siste lille ekstra for at den skal bli noe i nærheten av en ynglingsfilm. Regien er god og filmen har holdt seg ganske greit gjennom årenes løp og blir sett på som en klassiker innenfor sin sjanger. Likevel føles filmen som litt for enkel underholdning. Den krever aldri noe ekstra av deg som seer. Dette får lett en anbefaling om man liker enkel underholdning med høy actionfaktor, og slutten er verdt å se filmen alene for. Der går det virkelig unna.