For en overraskelse dette var! Jeg visste fint lite om denne filmen på forhånd, i og med at den aldri gikk på norske kinoer og ligger litt bortgjemt på Netflix med bare to stjerner. Og er det ikke deilig når en film viser seg å innfri forventninger du ikke visste du hadde?

To 30-somethings vi ikke veit noen ting om er på en road trip vi ikke aner hvor har starta eller hvor skal ende når de får motorstopp langs en vei i en ørken i ingenmannsland. Dette skjer allerede i første scene, uten noen introduksjon av noe slag, og vi kastes like mye inn i handlinga som de to karene tilsynelatende gjør. For det blir fort tydelig for oss som seere at ikke heller de to kjenner hverandre - i hvert fall ikke nå lenger. Det viser seg at de er to barndomsvenner som har endt opp på to vidt forskjellige steder i livet, og nå prøver å få gamledagers vennskap til å blomstre opp igjen.

Og nettopp dette med at vi veit så velsigna lite om dem, hvor de skal hen, eller hvorfor de er der ute sammen, er mye av kvaliteten ved filmen. Det er vanskelig å si for mye om den uten å spoile, men det blir ei stund de blir nødt til å tilbringe ute i ørkenen sammen, og her sørger mye velskreven dialog for at de etter hvert som filmen utspiller seg, står tydeligere og tydeligere for oss som karakterer. Vi får aldri noe ordentlig svar på hvem de er og åssen de kjenner hverandre, men vi har til slutt et så innholdsrikt bakgrunnsmateriale at vi klarer å sette sammen brikkene på egen hånd. 

I hovedrollene finner vi Josh Duhamel, som i hvert fall ikke jeg hadde noe kjennskap til fra før, og Dan Fogler, som kanskje er mest kjent fra Harry Potter-spinoffen Fantastic Beasts and Where To Find Them. Begge to gjør en fremragende innsats, og leverer replikkene med stålkontroll til tross for at de har få rekvisitter og andre skuespillere å lene seg på. 

Stemningene i filmen svinger mellom jovvial feel-good og desperasjon i sin pureste form, og å faktisk få til den balansegangen på en troverdig måte er intet mindre enn imponerende. Så er det noen småting, som et tilbakeblikk jeg tenker at vi med fordel bare kunne fått fortalt av Josh Duhamels karakter istedenfor å få spilt ut foran oss, særlig siden dette er det eneste virkemiddelet av denne typen i hele filmen, som vi nok kunne vært foruten. Ikke desto mindre står dette igjen som en gledelig oppdagelse og en velbevart hemmelighet som alle som setter pris på et godt manus og litt god, gammaldags mindfuck vil kunne ha stor glede av.