I dokumentaren møter vi tre personer som forteller om en døende Vestlandskultur. Vi følger de tre gjennom et år, der de bor langs Osterfjorden på Vestlandet. Disse tre både lever og bor slik folk til uminnelige tider har levd langs fjorden. De lever av sitt gårdsarbeid. Vi treffer Magnhild Dyrdal og moren Maria på over 90 år. Magnhild er kjent for sin gode geitepølse og sin tradisjonsmat. Hun følger geitene og sauene i tykt og tynt fra sin spede fødsel til sin velsmakende sluttfase som pølse. På en liten gård et annet sted ved fjorden treffer vi Ole Hjelmås. Han tok over gården allerede i syttenårsalderen, og driver gården på gamlemåten. Hesten er riktignok byttet ut med traktor, men fremdeles er han helt avhengig av sin etter hvert så skrantende kropp, for å få gjort mye av arbeidet der traktoren ikke kommer til. Det er et hardt men takknemlighetsfylt liv de lever i harmoni med naturen...

Når jeg så at denne filmen skulle settes opp på kino var jeg litt betenkt og litt glad på samme tid. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til om den hadde bred nok appell til å nå ut til det store publikumet. Filmen er helt klart laget for den voksne garde og her øses det ut av livsvisdom, erfaring og generelt om kunnskap til god gammel norsk bondekultur. Når det gjelder min skepsis om filmens smale apell, så kan jeg jo egentlig si at jeg nok tok litt feil, for da jeg så filmen var det i en fullsatt sal på kinoen en mandag klokken 18:00. Jeg kom raskt inn i filmen. Fokuset er lagt på menneskene, og de er av det litt eldre slaget. Disse menneskene gjør seg godt på film. I tillegg virker de såpass jordnære og opptatt å formidle deres virke at de klarer å slappe av foran kameraet. Det slår meg også hvor primitivt disse menneskene lever og likevel så fornøyde de er. De lever på sett og vis litt i ett med dyrene. Ole Hjelmås har riktignok ‘råflottet’ seg med luksus som kaffetrakter som han kjøpte i 1975 og en radio som holder ham med selskap mellom slagene på gården, men det er dog alt.

Filmen begynner med at vi får se en god samling kaffekrus i skapet. Deretter kommer den spente gubben Ole Hjelmås inn i bildet. Han sitter foran radioapparatet og aktiviserer seg med konkurranser. Han har blitt såpass dyktig på at det blir et gratis krus på han i ny og ne. Det kommer godt med til kaffeskvetten som han koser seg med til brødmaten om morgenen. I vårt første møte med Magnhild Dyrdal, er det imens hun mater sine elskede geiter og sauer som strømmer til for å spise når matmor lokker med for. Hun er av den gamle skolen som gir like mye som hun får. Når moren har tatt seg av Magnhild i alle tider, synes hun det er bare rett og rimelig hun skal ta vare på moren Maria på over 90 år i hennes siste år. Gamle Maria har det veldig godt hos Magnhild og de er svært utfyllende i hverandres selskap, for Magnhild har ikke noen mann og har bare Maria å dulle med. Til tross for at Maria har fått slag og er såpass lammet at hun ikke kan prate skikkelig, snakker de som en foss med hverandre der Magnhild snakker og Maria svarer ja og nei. De bruker litt kroppsspråk til å fylle inn der ord ikke tar plass.

Regissør Øyvind Sandberg har laget et veldig menneskelig dokumentarportrett. Jeg føler han kommer godt inn på menneskene og det er også det som gjør filmen så sterk. De er ærlige og legger ikke noe i mellom når ting fortelles. Her er det viktig å si ting slik de er. Det er ikke bare enkelt og lett å leve med så mye ansvar for dyr og hjem, med bare en enkel sjel og en skjorte. Her er det ikke rom for jåleri og det er harde og lange arbeidsdager der de må stå på med liv og lyst. Filmskaperen bruker enkle men velfungerende virkemidler. Det ikke noe halvdårlige helikopterbilder, men alt skutt fra hånden. Man går ofte veldig tett på og følger menneskene der de er og jobber.

Disse eldre sjelene er veldig interessant å følge med all sin erfaring og primitive levemåte. De nærmest klamrer seg fast til sitt småbruk ved fjorden, og desto mer vemodig er det å se at de nå er en utdøende men seig rase bønder. Du får et unikt innblikk i noe som holder på å dø ut. Men til tross for at det faktisk er en god porsjon vemodighet og litt trist, er filmen mettet av både humor og varme. Dokumentaren blir som en underholdende reise i livets realiteter. Du får også med en rekke vakre naturskildringer, når man får se det gjeve landskapet rundt fjorden.

Øyvind Sandberg er en kjent og kjær dokumentarfilmskaper og har bred erfaring fra mange år i bransjen. Han står også bak filmer som ‘Kabal i hjerter’ og ‘Å seile sin egen sjø’. Alle disse har vært suksesser som har vunnet mange priser. Sandberg har vært og er veldig god på å komme tett på menneskene han møter. Dette krever at han må følge mennesker veldig tett og over en relativt lang periode for å skulle få det man trenger for å lage god dokumentar. Her føler jeg at han har nesten fått maksimalt ut av materialet. Det er relativt mye humor bakt inn i det hele, som gjør det ekstra severdig. Filmen har engasjerer med andre ord på mange plan, og man knyttes til det man ser. Det blir mange ironiske scener og kommentarer. Bønder har mye humor de også og det skinner godt igjennom i dokumentaren. Også dyrene får gjennomgå, for de er også morsom til tider.

Det er vemodig å skulle gå fra filmen når den er slutt. Føler jeg har kommet så tett på disse menneskene. Filmen er tro mot sine bønder i all deres virke og livsvisdom. Min skepsis ble raskt feid til side og dette er blitt en veldig voksen film som viser den usminkede versjonen av hvordan det er og var å leve av naturen ved fjorden. Her blir vi med på alt fra fødsel, oppvekst og slakting av dyrene. Du får se hele prosessen rundt alt rundt arbeidet. Det er alt fra å holde markene og plante og høste av naturens spisskammer. Selv om dette viser Vestlandet ved Osterfjorden, tror jeg dette speiler godt andre småbruk og bygder der man lever av naturen. Dette er flott at filmskaperen dokumenterer hvordan denne bondekulturen som har eksistert i uminnelige generasjoner fungerer, også selv om den synger på siste verset.