---

Ingress:

18 år er gått. Elwood Blues skal nå løslates fra fengsel. Han vet ikke at hans bror, Jake, er død. Når han får den sørgelige beskjeden, drar han rett til barnehjemmet der han vokste opp. Der treffer han igjen nonnen som han skaffet penger til forrige gang. Hun forteller ham at Curtis, som var som en far for ham og Jake på barnehjemmet, hadde en affære med en dame. Det ble til en sønn som Elwood ser på som sin stebror. Sammen med en innpåsliten gutt og en de blir kjent med på veien, danner de et sang og danseseksjonen i bandet Blues Brothers. Siden kommer også den Curtis sin sønn på banen. Nå gjenstår bare å samle alle musikerne for å forsøke å lage riktig god musikk. Og også denne gangen blir de jaktet på av politiet...

Anmeldelse:

Oppfølgeren velger å gi oss en lignende åpningsscene som i første film. Det gjør at jeg kjenner meg igjen å begynner å komme i stemning. Men likheten slutter også der. Konseptet var jo allerede litt tynt i første film, og her ser jeg at filmen ikke tålte en oppfølger, i alle fall ikke slik som dette er skrudd sammen. Filmen mangler også en av Bluesbrødrene og det er noe man ikke lett kan erstatte. Det får vi smertelig erfare underveis. Brødrene Blues utfylte hverandre veldig godt i første film. Det at vi en får inn erstatninger er jo sikkert vel og bra, men den riktige Blues Brothers-følelsen fikk jeg dessverre ikke.

Historien er åpenbart snekret sammen på en bar sent på kvelden etter litt for mange øl. Det å bruke nesten samme historien om igjen bare med litt vrier, er ikke godt nok. Det er heller ikke en god ide å erstatte de to brødrene med dobbelt så mange. Resultatet av manuset er noen skribleriet som en ungdomsskoleelev hadde fått til selv. Det å repetere ting fra den første filmen er ikke alltid en suksessfaktor. Det merkes virkelig og resultatet blir bare krampaktig og kjipt.

jeg får aldri godfølelsen av å se filmen. Selv skuespillet er dårlig, og når Dan Aykroyd forsøker å grine er det et sørgelig skue. Det er nesten alltid kjipt å se eldre karer som skal være så hipp og kul. Og dansingen er også blitt mye slettere med årene. Aykroyd har også lagt på seg og klarer ikke å fylle rollen selv med overvekt. Humoren er også av svært dårlig karakter. Vitsene er latterlig dårlige og filmen mangler totalt sjarme. Der den første filmen var en film full av episke scener er det ikke noen øyeblikk som sitter igjen i andre omgang. Musikken er heller ikke så kul som sin forgjenger. Så hvorfor skal man egentlig se filmen?

Selv ikke John Goodman, Aretha Franklin, James Brown, Eric Clapton eller B.B. King klarer å redde dette, selv om det er bittelitt kult når man ser mange av disse sammen på scenen, men dette høydepunktet er ikke verdt å se denne filmen alene for. Filmskaperne hadde kanskje tenkt at filmen gjorde seg selv bare man hadde store folk med. Og med John Landis bak regien og manus sammen med Dan Aykroyd, trodde jeg faktisk at alt skulle gli som på skinner, men dette viser hvor ille det kan gå. Dette føltes litt likt som da Landis skulle regissere ‘Beverly Hills Cop 3’. Selv om det går med omtrent like mange politibiler som i første film, er det ikke kult nok at alle vrakes samtidig. Det blir alt for enkelt. Landis viser at han har mistet litt av godfølelsen som han en gang hadde. Ikke en gang scenen hvor Bluesmobilen kjører på bunnen av en innsjø for å slippe unna politiet er noe morsom, den er bare utrolig teit.

Jeg må si at jeg hadde litt skadefryd når jeg så at denne filmen floppet totalt. Det hadde vært kjipt om publikum skulle støttet opp under noe så dårlig. Selv så jeg filmen på kino uten å lese noen omtaler på forhånd, og det angret jeg sterkt på. Jeg kjøpte dog filmen kun fordi jeg fikk den med originalen. Originalen digger jeg nesten over alt på jord og jeg så filmen kun igjen fordi jeg skulle se om jeg hadde skiftet mening om den. Filmen har et okei budsjett og er laget i Hollywood. Men en svak toer er det beste jeg kan strekke meg for denne filmen som feiler nesten på alle punkt. Sammensetningen holder ikke helt mål heller. Jeg må si at filmen føles alt for lang. Aldri mer skal jeg se denne filmen. Det måtte være om jeg ble senil eller får den som tortur for å få ut mine innerste hemmeligheter.