Vi skal til en fjern fremtid. Der følger vi stjerneskipet Marco Polo som er et av den internasjonale romadministrasjonens interstellares forskningsfartøyer. Den er på vei tilbake fra fullført oppdrag på planeten Rossum. Planeten Rossum kretser rundt Barnards stjerne som ligger omtrent 5,9 lysår fra Jorden i stjernebildet Ophiuchus. Stjerneskipet akselererer til overlyshastighet. I denne fasen er kontrollen helt overlat til romfartøyets sentrale datamaskin. På grunn av den lange reisetiden ligger besetningen i overvåket dvale. Mens dette skjer kommer omrisset av et menneske til syne på monitorskjermene og blanker dem ut en etter en. Dette betyr med andre ord at man har med en blindpassasjer å gjøre på Marco Polo.

Da besetningen på Marco Polo våkner opp igjen fra dvalen venter et mysterium dem. De finner raskt ut at de har hatt en blindpassasjer med seg. Når de sjekker avfallskvernen finner de ut at den inneholder et menneske og den eneste logiske forklaringen på dette er at en såkalt 'biomat' har drept en av menneskene som lå i dvale og har nå tatt en av besetningsmedlemmenes plass. Hvem er blitt infiltrert og av hvem? Hvilke hensikter har den med dette? I tillegg kommer et fremmed romskip inn i Marco Polos bane. Nå gjenstår det bare å se hva alt dette betyr og hvilke konsekvenser det vil medføre...

Konseptet her er meget genialt. Det å ha en falsk person i romskipet, eller en morder, skaper et psykologisk spill ombord. Jeg begynner automatisk å gjette på hvem det kan være som ikke er den de gir seg ut for. Har også alltid vært svak for slike mellommenneskelige og psykologiske spenningsfilmer. Vi finner også det samme i Hollywood-suksesser som i ‘Invasion of the body snatchers’ der mennesker blir tatt over. Jeg tenker også selvsagt på Alien-filmene der menneskeroboter er blant besetningen, eller for den saks skyld John Carpenters ‘The Thing’ som begge er filmer som kom ut etter at denne serien hadde sett dagens lys i TV-ruten. Det er virkelig kult at lille Norge kom opp med et så spenstig sci-fi-konsept allerede på slutten av nittensyttitallet. Besetningen ombord på romskipet Marco Polo forsøker etter beste evne å forstå hva som har skjedd og hvorfor. Dette er et mysterium som man forsøker å løse.

Selve historien og handlingen er ganske kul. Det å forsøke å løse dette mysteriumet virker veldig forlokkende. Og når alt foregår i en fjern fremtid, blir jeg solgt. Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har skrevet manuset. De kan sin sci-fi og har åpenbart stor innsikt i hva som underholder. Dette er riktig fascinerende til tider og jeg får frysninger underveis. Og med tanke på de ideer og alt dette omhandler og måten man omtaler fremtidsforskning er dette faktisk meget lovende. Dette er en framtidsversjon av Detektimen og det var jo også faktisk under den fanen at serien første gang ble sendt tilbake i oktober i 1978 på selveste statskanalen, NRK. Serien er også den første norske science fiction-serien som ble lagd for norsk TV.

Tempoet er ikke av det helt store, men serieskaperne produserer en veldig god atmosfære. Musikken og lyden er meget gjennomført av Egil Monn-Iversen. Serien begynner ganske kult, med at vi får se verdensrommet og noen planeter. Dereeter ser vi at stjerneskipet Marco Polo kommer stille og smygende mot oss. Det er virkelig fett å følge dette romskipet og dets besetning i verdensrommet. Og selv om dette ikke er av den beste sorten effekter er dette meget fungerende og mildt sagt imponerende for sin tid. På innsiden av romskipet ser alt helt upåklagelig ut. Man har åpenbart brukt mye tid på scenografien og ting ser mye bedre ut enn jeg hadde trodd på forhånd. Det må virkelig ha vært en utfordring for NRK å lage TV-serien.

Serien er jo selvsagt ikke perfekt på alle plan. Det er mye rom for forbedringer. Manuset er det derimot ingenting å si på. Effektene ser også svært gode ut. Det første jeg legger merke til er at serien benytter seg av en fortellerstemme og den er jo ganske 'døll'. Der burde serieskaperne åpenbart brukt litt mer ressurser på denne biten som trekker ned inntrykket noe i begynnelsen. Skuespillet er heller ikke av det hvasseste slaget. Selv ikke hos vår etter hvert så stødige skuespiller Bjørn Floberg som her gjør en av sine første roller på skjermen. Menneskene ombord på romskipet Marco Polo virker noe stiv og alvorstynget. Skuespillet er noe for tungt og uttrykksløst. Det er som om alle skulle kunne være potensielle ‘biomater’. For den saks skyld, passer det teatralske og stive skuespillet som fot i hose for å holde misstanken oppe om hvem som er den falske blindpassasjeren.

Du bør like sci-fi for å virkelig sette pris på serien, ellers kan det virke noe kunstig og kjedelig om du ikke klarer å tolerere fremtidsillusjonene i fortellingen. For min del var dette, om man ser bort fra skuespillet som var for teatralsk, et veldig underholdende skue. Dette er så absolutt godkjent når det gjelder det tekniske. Fortellingen er rett og slett genial den dagi dag også. Det må ha vært en magisk opplevelse serien da den var ny. Om du setter pris på god sci-fi, er dette noe du bør prøve deg på. Det er ikke rart at dette ble en kultserie både i Norge og Sverige. Jeg gir dette to tomler opp for vår egen statskanal, NRK. Alt er veldig stilrent og så futureistisk at jeg nesten ikke tror mine egne øyne. Til sammen ender jeg på en veldig svak femmer på terningen. Om du føler deg kallet, ligger serien gratis ute på nett-TV på NRK i skrivende stund.