Journalisten Rachel Keller begynner å grave hennes nieses døds svært mystiske omstendigheter. De som kjente niesen forteller Rachel at hun så en veldig rar film sammen med en gutt. Rett etter at de hadde sett filmen hadde de fått en telefon om at de hadde syv dager igjen. Når Rachel graver blir ting å bli mer og mer mystisk etter hvert som hun snoker. Rachel klarer å finne lignende historier, og når hun ser på bilder av de døde er fjesene deres helt smurt utover. Hun reiser til et overnattingsted der noen ungdommer skal ha overnattet uken før de døde. Når Rachel kommer dit, blir hun forklart at TV-forholdene er så dårlige at alle overnattingshyttene er utstyrt med videospillere. Hun ligger også merke til at de har et utvalg videofilmer i resepsjonen og en av dem er uten cover. Den filmen plukker hun med seg og overnatter i samme hytten som ungdommene. Hun ser den mildt sagt merkelige filmen og får da en telefon om at hun også har syv dager igjen. Nå er hun inne i dette for alvor og må løse dette mysteriet før det blir for sent...

Dette er en igjeninnspilling av den japanske skrekkfilmen 'Ringu' fra 1998. Filmen begynner helt kliss likt som originalen, bare med amerikanske kultur. Filmskaperne forsøker å ta med seg det som var bra med originalen og raffinere det inntrykket i den nye Hollywoodversjonen. Regissøren Gore Verbinski, er samme mann som står bak 'Pirates Of The Caribbean'-filmene. Han har gjort en meget god jobb med å gjøre dette om til amerikanske forhold. Filmen er dog litt kanskje litt rip-off fra originalen, men det hele føles litt mer utbrodert. Der originalen var en mer strippet og enkel versjon, har filmskaperne forsøkt å sprite inntrykket med vekslende hell. Jeg kjenner selvsagt en hel del ting igjen fra originalen, og dette føltes heller ikke så originalt etter å ha sett kilden. Den japanske filmen er svært skummel og skildrer skrekken på en ganske overbevisende måte. Hollywood har skapt en mye mer omstendelig versjon som er litt mer tilpasset yngre seere.

Jeg husker godt første gang jeg så denne filmen. Da var jeg i begynnelsen av tyveårene og skulle på kino etter en lang arbeidsdag. En kamerat av meg hadde kjøpt billetter til en film han synes så kul ut på plakaten. Han mente det sikkert var en thriller av noe slag. Jeg hadde ikke hørt om filmen og forventet meg en litt spennende film av det slaget jeg var vant til blant de andre thrillere som jeg hadde sett drøssevis av. Men da jeg begynte å se filmen ble jeg livredd fra første stund. Jeg må nok si at jeg aldri har vært så redd når jeg har sett en film på kino noen gang. Jeg satt bare hele filmen på nåler og holdt på å pisse på meg. Fra filmen begynte bare håpet jeg på at den skulle ta slutt slik at jeg kunne forlate kinosalen. Det skal legges til at jeg ikke hadde sett så alt for mange grøssere før jeg så denne.

Men selv om dette er veldig stemningsskapende og skremmende til tider så er det også rom for forbedringer. Ting blir veldig oversimplifisert og det er nesten litt komisk til tider. Jeg sier ikke at dette er dårlig, bare at filmskaperne kunne jobbet mer med materialet. Det er dog en meget skremmende film som gjør at du sitter å venter hele veien på at det skal skje noe skummelt, selv om det ikke skjer egentlig så mye å grue seg for. Filmen er bygget opp som et mysterium der journalisten Rachel Keller forsøker å komme dypere ned i. Det graves ned i materie rundt kortfilmen som folk dør syv dager etter å ha sett. Kortfilmen blir analysert og hun forsøker å finne ut hvem som er med i den. Hvem den vesle jenten? Og hvordan hører alt sammen?

Etter filmen sitter jeg ikke igjen med noen spørsmål. Dette er med andre ord en film som nesten bare fungerer første gang man ser den. Det er på grunn av at du vet når skumle ting skjer og hvorfor. Det igrunnen heller ikke så utrolig mange skumle scener i filmen, men stemningen skriker skrekk hele veien. Og når jeg lot meg lure av denne illusjonen så føltes jo hele filmen ganske intens. Men som sagt hvis du skulle ønske å se dette om igjen så forsvinner all spenningen. Det bør derfor gå veldig lang tid fra du ser filmen, til du ser den igjen. Mine nesten ti år siden forrige gjennomsyn, var åpenbart ikke nok.

Det er i alle fall ingenting i veien med skuespillerprestasjonene. Naomi Watts i hovedrollen er veldig stødig i sin rolletolkning av journalisten Rachel Keller. Vi merker i hennes skuespillspill hva hun går igjennom. Vi ser virkelig redselen i øynene på henne eller for den saks skyld den evige trangen etter å finne ut av bakgrunnshistorien til denne forbannelsen som tar liv. Med seg på laget har hun, Martin Henderson, som ligner litt på en yngre versjon av Mulder i X-Files. Dette må sikkert ha vært bevisst for det passer jo svært godt inn i filmen. Også superrutinerte Brian Cox er å se i en mindre rolle. Skuespillerne gjør en god jobb med å holde på stemningen. De mest opplagte scenene blir mer skummel når vi ser deres reaksjoner på det som skjer rundt dem.

Dette er en veldig skremmende skrekkfilm første gang du ser den. Og da helst om du ikke har sett noen versjoner av dette fra før. Alt blir litt på samme måten som med filmen ‘Seven’, når man vet hva som skjer og hvordan den slutter, er det plutselig ikke så underholdende å se det lenger. Alt i alt føltes dette en god skrekkfilm. De fleste vil nok synes filmen er litt ubehagelig å se. Skrekkelementene overgår enkelte steder originalen, men det er en del ting som gjør at dette faktisk oppleves som en svakere film fordi den oversimplifiserer ting. Og slutten er ikke like 'spooky' som originalen.