---

Ingress:

Dette tar plass tretti år før handlingen i den første Ringu-filmen. Vi følger den 19 år gamle Sadako Yamamura. Den vakre men spesielle tenåringsjenta blir med i en teatertropp. Hun faller for en av troppmedlemmene ved navn Hiroshi Toyama. Litt etter litt får vi se den mørke og fatale innvirkningen som Sadako har på teatertroppen med sine spesielle evner. Det er også en annen Sadako som opptrer i form av en ond unge. Hvem er de to og hvilken relasjon har de? Her får vi noe av forhistorien til den onde jenta vi opplevde i den første filmen og det som skjedde rett før hun ble kastet i brønnen...

Anmeldelse:

Filmen baserer seg på novellen ‘Lemonheart’ fra ‘Birthday anthology’ av den japanske forfatteren Koji Suzuki. Jeg synes jeg merker at dette bare basert på en novelle. Historien vi får fortalt er ikke veldig fengende. Den er kanskje litt for enkel til å basere en film på. Filmskaperne burde virkelig ha jobbet mer med manuset før de gikk i produksjon. Dette føltes heller ikke som en skikkelig Ringu-film. Jeg hadde håpet at forhistorien til første film skulle by på hvassere elementer enn dette.

Filmen er ikke direkte dårlig, men heller ikke noe jeg trykker til mitt bryst. Jeg hadde ønsket meg litt mer skrekkelementer og mer driv i historien. Tenk alle mulighetene filmskaperne hadde her med tanke på mystikken rundt den første filmen. Det burde være mulig å lage en superunderholdende og skummel skrekkfilm som inneholdt forholdet mellom den lille onde jenta og faren. Jeg hadde også hatt lyst til å få historien rundt hvordan denne kortfilmen som dreper folk innen syv dager ble laget, men istedet lager filmskaperne heller noe helt annet. Det er godt mulig at dette er litt typisk Japansk. Jeg har hørt at man er utrolig spirituell der og at de har guder og ånder for nesten alle ting. Derfor fungerer kanskje filmen bedre japanernes kultur. Men i kalde barske Norge forventer jeg litt mer av en forhistorie til en skrekkfilmklassiker som Ringu.

Jeg har litt forventninger når jeg ser en skrekkfilm i Ringu-serien, og innfrir ikke på noen måte mine forehåndsforventninger. Filmen går utrolig tregt frem og fungerer nesten bare som et spirituelt drama til det er omtrent ti minutter igjen av filmen. At dette ikke fungerer er lett å se. Filmen føltes alt for overdramatisert på en måte som sikkert hadde passet bedre som et teaterstykke enn en skrekkfilm. Jeg føler meg rett og slett ganske lurt. Selv ikke stemningen er noe å skryte av i filmen. Jeg får aldri noe guffen følelse slik jeg ønsker i en god skrekkfilm.

Det at denne filmen ble nominert til beste film under Fantasporto i år 2000, som er den internasjonale filmfestivalen i Poro i Portugal, er for meg en stor gåte. Jeg vil si at dette kun var for spesielt interesserte. Filmen var veldig rotete og jeg lurer hva filmskaperne egentlig ønsket å oppnå med å lage dette. Her har de totalt mistet grepet og dette er ikke noe i nærheten av å være skummelt. Filmen forsøker seg innimellom med noe som kan ligne på skrekkfilmscener, men så gir de seg. I løpet av hele filmen, er det bare sekunder som øker pulsen min mer en hvilepuls. Det tar også godt over en time før filmen kommer noe i nærheten av skikkelig i gang, og når den begynner å bli litt interessant, er det bare fem til ti minutter igjen. Regissør Norio Tsuruta klarer aldri helt å holde på meg som seer.

For å oppsummere en allerede kort filmanmeldelse, synes jeg dette var et meget sørgelig syn. Dette synes jeg representerte noe helt annet enn det jeg forbinder med en god grøsser. Vi får mer bare et lite engasjerende drama med alt for lite spenning og driv. Nå var ikke Ringu-konseptet så veldig stort, og det at man har klart å lage tre filmer ut av dette er jo kanskje litt i overkant. Denne siste filmen er nok noe som bare rir på melkebølgen til den første filmen. Jeg skjønner at filmskaperne ville forsøke å lage en prequel, men når de hadde så lite å by på som dette, kunne de like gjerne skippet det. Helt til slutt skal det også legges til at denne filmen gir litt mer mening om du har sett de to foregående filmene, men det føles ikke helt verdt det likevel.