Vi blir kjent med Olsenbanden for første gang. Banden har sin geniale kriminalhjerne i Egon Olsen som gjengens ubestridte leder. Han planlegger og tilrettelegger alle kuppene nøye. Det er bare det at hans venner, som han ikke har valgt på øverste hylle, ikke er like patent. Etter et mislykket kupp havner Egon Olsen i fengsel, mens hans medsammensvorne Kjell og Benny stikker av fra åstedet. Imens Egon sitter i fengsel klekker han ut en genial plan. Når han kommer ut i det fri blir vi med Olsenbanden på deres største oppdrag til nå. De legger om stilen og tenker virkelig stort. Denne gangen er det ikke snakk om småpenger, her er det millioner de vil gå for. Olsenbanden går for å stjele en fantastisk gullfigur som er verdt tolv millioner. Kunstverket har tidligere tilhørt den tyske keiseren, og er på utstilling i Norge. Det er bare det at kunstverket er så og si idiotsikret for tyveri, men Egon har en plan som også burde være idiotsikker...

Konseptet med nesten umulige tyverier er noe som har fascinert film i årevis. Mange har fått med seg de eldre historiene om Gjest Baardsen eller Ole Høiland, og de er ganske kule 'røverhistorier'. Her får vi en litt nyere kuppforsøk slik den kunne sett ut på slutten av sekstitallet. Kunstverket som skal stjeles er sikret med en alarm som er tilkoblet politiet og med høy bevoktning. Det er litt artig å se hvordan alt går for seg under ranet. Og som i alle røverier er det vanskeligste å komme seg avgårde etter at de har fått tak i byttet uten å bli tatt. Det klarer Olsenbanden og det blir en voldsom og ellevill jakt på dem fra politiets side.

Dette bygger på den danske filmen Olsen-banden fra 1968 av Bo Christensen. Nå har jeg jo ikke sett originalen, men etter å ha lest hva den danske versjonen handler om, ser dette ut til å være helt identisk. Men kopiering av filmer har jo vært brukt i Norden før med stort hell. Det er ofte noe eget når filmer tilpasses til sine egne nasjonale forhold og det har også de norske filmskaperne bak Olsenbanden også klart ypperlig. Overgenialt er dette dog ikke, men om du ikke har sett originalen så fungerer denne filmen som en kule. Det norske folket elsket den norske versjonen av Olsenbanden tross i at aviskritikkene var mildt sagt lunkne til det filmen hadde å diske opp med. Olsenbanden var også starten på et stort norsk filmeventyr som folket elsket og ikke fikk nok av før i 1998.

Før den danske Olsenbanden ble importert til Norge, hadde den ikke den helt store publikumssuksessen. Likevel ble det en film den kjente norske regissøren, Knut Bohwim, bemerket seg med. Han tok skjeen i egen hånd og begynte å forme planer om en norsk versjon av filmen med kjente norske skuespillere i rollene. Året før lagde han filmen ‘Sus og Dus på byen’, som handlet om to kjeltringer som holdt til på østkanten i Oslo. Der fikk han med Carsten Byhring, Arve Opsahl og Aud Schønemann i rollene, og hjernen var da Byhring mens Opsahl var musklene.

Bohwim tenkte at han ville beholde samme oppskrift når han skulle lage Olsenbanden, men da Opsahl endelig fikk se den danske versjonen, sa han, ‘Det er jeg som skal være Egon’, og det var igrunnen alle enige om at var en bedre ide, fordi han ligner virkelig mer på en Egon Olsen. Byhring og Schønemann fikk rollene som ekteparet Jensen, der Kjell er en av Olsens venner. Som den siste hovedrollen fikk man Sverre Holm til å spille Benny. Når skuespillerne var funnet gjenstod det bare å lage filmen og det klarte de relativt raskt. Nøyaktig et år etter, den 11. august 1969, var det premiere på den norske versjonen. Bohwim fikk ikke så mye skryt for sin rolle som regissør av kritikerne, men han hadde som mål å underholde publikum, og etter filmenes besøkstall å bedømme oppnådde han virkelig det.

Fotoarbeidet er ikke så galt og sjefsfotograf Mattis Mathiesen har gjort en god jobb for sin tid og i forhold til at dette er en norsk produksjon. Den kanskje stiligste effekten i filmen er når vi får de tre Olsenbandenmedlemmene i profil i en mørk scene slik at de ser ut som detaljerte skygger nede ved havnen. Musikken er med Norges svar på John Williams i Egil Monn-Iversen. Han har laget et lett gjenkjent stykke filmmusikk som fungerer utmerket i denne første filmen. Det er dog ikke den samme som er brukt i de kommende filmene som man nok forbinder mest med Olsenbandenfilmene. Dette er ikke den beste filmen, men det de ikke har klart med filmhåndverk, tar filmen igjen på sjarm.

Skuespillerne klarer å skape mye av sjarmen. De som fremstår som de beste innslagene er helt klart Aud Schønemann og Carsten Byhring. Aud Schønemann spiller en litt typisk rolle som en en litt meget snakkesalig hønemor som Kjells kone, Valborg Jensen, og det passer jo hun helt perfekt til. Carsten Byhring spiller hennes rake motsetning i den sirumpa overnervøse mannen Kjell Jensen. Det er godt gjort av Byhring å få til rollen sin såpass troverdig opp i all komedien.

Arve Opsahl på sin side faller for fristelsen til å overspille en del innimellom. Nå er jo dette en komedie og da er det litt lett å falle for fristelsen å gjøre karakterene litt overcrazy og det kan jo bli litt mye overskuespill til tider. Det er som om de forsøker litt for hardt innimellom å virkelig fyllbyrde komedien. Sverre Holm spiller den uryddige Benny som tar livet veldig som det faller seg. Han fyller rollen sin treffelig. Og med disse kjente og kjære skuespillerne i hovedrollene så skulle jo mye av være sikret. Men biroller er også viktig for en film og her har man fått med seg storheter som Ivar Medås, Sverre Anker Ousdal, Kari Diesen og Willie Hoel.

Selve manuset er okei utformet. Historien som fortelles fungerer godt på film. Selv om filmen er av det eldre slaget, har dette et relativt godt driv. Hvis du aldri har sett dette før, tar det litt tid før du kommer inn i filmen på filmens egne premisser. Dette blir litt mer ellevilt enn det du kanskje der for deg på forhånd. Og jo mer vi kommer ut i filmen, jo villere blir det. Når du først blir vant til at det er slik denne filmen utarter seg, aksepterer du den sannsynlige, men morsomme situasjonskomedien. Filmskaperne bruker mildt sagt alle anledninger til å gjøre dette til et voldsomt katt og mus-spill som ikke ender før rulleteksten setter inn. Det hele virker litt konstruert til tider, men filmen tar igjen på ellevill komikk. Jeg skjønner at folk likte dette da filmen kom, med sin muntre og uhøytidelige stil. Det er noe eget med Olsenbanden. Disse filmene har jo vært umåtelig populære siden de kom. Olsenbanden er liksom Norges mest populære familiefilmserie selv om den første filmen egentlig er noe drøy kurs for de minste da det blant annet 'flashes' noen pornobilder på skjermen.

Alt i alt var dette et ganske greit gjensyn. Jeg ser noen mangler som jeg ikke oppdaget da jeg var yngre. Det er mildt sagt vanskelig å skulle være objektiv når jeg skal vurdere filmen som nesten alle i Norge har en mening om. Alle barn har også vokst opp med Olsenbanden. Dette er litt å sammenligne med fenomenet politiskolen-filmene som også var umåtelig poluære i bursdagsselskaper på barneskolen sammen med nettopp, Olsenbanden-filmene. Nå passer Olsenbanden passer nok aller best for de litt yngre, siden det alt føles både karikert og tegneserieaktig. Men om du klarer å vende deg til stilen, er dette ikke så ille. Dette er dog heldigvis et stykke fra politiskolen-filmene når det gjelder ‘overcrazyness’ og jeg synes faktisk at denne første filmen klarer seg fint i så måte. Dette er ganske god folkelig underholdning. Jeg ender på fireren på terningen og synes at dette er en film som man med letthet kan plukke opp igjen for nok et nytt gjennomsyn. For dere som ikke har sett dette, har du mye norsk kriminalhumor i vente. Olsenbanden er en film du ikke kommer utenom i norsk filmhistorie, siden også publikum har sin makt når suksesser skal bedømmes og skapes.