Olsenbanden sikter seg inn på Colosseum. Noen kinoer går bedre enn andre og på Colosseum går det strykende. Etter at siste forestilling er unnagjort for helgen slår de til. Alt går som smurt til Harry dukker opp drita full når pengeskapet skal åpnes. Han spolerer da hele moroa. Egon er selvsagt den som blir lurt i stikken og det betyr at han må tilbake i fengsel. Som vanlig bruker han tiden godt bak murene og kommer ut med nok en genial plan. Benny og Kjell dukker ikke opp for å ta imot Egon som vanlig når han kommer ut av fengselet. Det er bare en nykter Harry som stiller opp for mesterhjernen Egon Olsen. Det viser seg at Benny og Kjell er blitt ærlige sjeler og har fått seg jobb i supermarked. Benny har til og med blitt forlovet med sjefens datter. Egon føler seg helt alene i verden. Når hans nærmeste venner svikter ham, holder han seg med Harry, som er den eneste som forguder ham. Men Egon gir ikke opp. Nå jobber han målrettet for å få den gode gamle Olsenbanden samlet og klar for hans til nå mest geniale plan noensinne. Denne gangen er det planen om å rane Hallandsens pengeskap som skal være stappfullt av penger av svarte penger. Men det blir ikke lett fordi bygningen og pengeskapet er godt bevoktet med det beste elektroniske alarmsystemet som finnes. I tillegg må de være rask fordi politiet er også på saken og de må greie å slå til før politiet beslaglegger pengene...

Det forkludrer seg litt for Olsenbanden, da Kjell og Benny svikter Egon. Da er en nykter Harry den eneste som stiller opp. Men Harry sliter med nerver. Egon finner raskt ut at han ikke kan stole på Harry alene. Han trenger Olsenbanden samlet igjen. Det bruker han en del tid på å gjennomføre. Etter det kan de utføre kuppet til punkt og prikke slik de vanligvis gjør det. I alle fall til kuppet er gjennomført. Men en nykter Harry er verre enn er full Harry. Her får gjengen kjørt seg ennå en gang. Dette blir deres mest avanserte kupp til nå i karrieren. Dette er en jobb som bare Olsenbanden kan fikse.

Her får vi nok en oppfølger til Olsenbanden, og i denne fjerde filmen får du nok en ny vinkling. Her går gjengen litt rundt grøten, og alt begynner ikke like typisk. Men det går mot det store kuppet. Vi får belyst hvor dårlige venner egentlig Kjell og Benny er overfor Egon. Men filmen har heldigvis noen nye momenter å spille på. Filmskaperne klarer i hvert fall å toppe kuppdelen som her er ganske kul og passe umulig å gjennomføre. På komifronten er det dog ikke like morsomt som de beste Olsenbandenfilmene. Det er dog litt artig med enkelte replikker og elleville vrier, men det blir nok morsomheter til å virkelig omfavne dette. Spenning blir det også litt av på slutten, selv om ting kludres noe til fra den velkjente banden.

Alle skuespillerne er tilbake i sine velkjente roller. Jeg begynner å bli vant til Arve Opsahl, Carsten Byhring og Sverre Holm som den harde kjernen i Olsenbanden. De spiller sine roller ganske greit, og uten dem hadde ikke dette vært noe særlig. Arve Opsahl blir bare bedre og bedre i sin rolle som Egon. Han har kommet en lang vei siden første gang så ham som Egon. Carsten Byhring er som vanlig ganske patent som den overnervøse Kjell. Sverre Holm kommer litt mer til sin rett og viser at han også kan stjele litt av showet. Og i tredje filmen på rad møter vi også Harald Heide-Steen Junior på rollelisten, denne gangen er hans innslag som Dynamitt Harry ikke er like minneverdig som forrige gang da vi ble kjent med den forfyllede Harry. Han er rett og slett ikke like morsom når han er edru. Og selv om han er litt sitt gamle jeg, er det liksom ikke nok til å redde inntrykket. I tillegg til Harald Heide-Steen får man besøk av velkjente Elsa Lystad som Bennys kjæreste. Som vanlig er også Aud Schønemann på plass og også Sverre Wilberg som Hermansen etter en films pause. Alt er greit på rollelisten, men uten de store overraskelsene i birollene som skuffer litt.

Knut Bohwim er nok en gang tilbake i regissørstolen. Der han har vist at han hører hjemme når Olsenbanden skal lages. Dette er ikke hans beste film til nå i rekken, men bedre enn hans forrige. Det er derfor gledelig å se at trenden peker oppover. Det er tøft å ha så klokketro på filmene og konseptet, selv om ikke kritikerne bakker dette opp. I form av manglende økonomisk støtte måtte han pantsette både hus og hjem for å lage denne folkeunderholdningen. Heldigvis for ham skuffet ikke publikum. Og hus og hjem ble reddet fram til neste film. Som vanlig er filmen basert på en dansk versjon, og denne gangen er det filmen ‘Olsen-banden går amok’ fra 1973 av Erik Balling. Manuset er det samme som i den danske med små norske tilpasninger.

Dette er passe overcrazey til tider, men har ikke samme drivet som i første film. Ting er heldigvis kommet seg litt siden forrige film og filmen redder seg derfor inn på treeren på terningen. Dette er noe du trygt kan se om du liker Olsenbanden eller klassisk norsk komedie med de store gutta og jentene. Du får den vanlige tegneseriestemningen over filmen i beste B-gjengen-stil. Dette er godkjent til Olsenbanden å være, men ikke noen storfavoritt. Jeg vil si at denne filmen seiler opp til å være den tredje beste filmen av de fire som var kommet ut da dette så kinoens prosjektørlys på det store lerretet.