Janne og Pontus traff hverandre en nyttårsaften. Da rakettene drønnet som verst, sa alt pang for de to som ble et par. Men fire år senere er ikke det ikke like mye idyll lenger, og hva gjør man når glansbildet sprekker? Janne forsøker å få forholdet til å fungere, men føler at Pontus ikke ser henne i hverdagen. Hun mener han ikke bryr seg om hvordan hun innerst inne ser på et ordentlig forhold. De driver bare å fjaser og krangler. Hun innser at Pontus kanskje ikke er den rette for henne. Dette byr på en enorm omveltning i livet å ikke skulle leve sammen lenger, men det åpner jo også for en hel rekke muligheter...

Her får vi vist flere sider av parforhold og problemer som oppstår med å være i dem. Du får også se hva som kan skje når forhold tar slutt. Janne tar livet som det faller seg og forsøker å se mulighetene i en parforholdsexit. Hun ønsker å leve ungkarslivet fullt ut, mens Pontus tar en litt annen innfallsvinkel på det hele. Han depper og forsøker å finne ut av hvordan han kan få tilbake Janne. Når du er kommet over tredve blir du kanskje litt mer desperat og det får vi forskjellige versjoner av i denne TV-serien. Men det er ikke før du har mistet noen, at du innser hva du egentlig har mistet. Er alltid gresset grønnere på den andre siden? Og hva er egentlig lykke i et forhold?

Dette føltes som en serie som er forsøkt å smidd over samme lest som ‘Åse Tonight’, bare litt mer sexfiksert. Men til forskjell fra Pernille Sørensens serie, blir dette veldig tafatt og selv om serieskapene forsøker på litt av det samme, går dette over grensen til det som blir for dumt og lite morsomt. Det hele begynner litt teit med et litt overcrazy måte å møte kjærligheten på. Akkurat en sånn type scene fikk man flere av i ‘Åse Tonight’, men der var det litt mer krutt scenene. Serien mister også litt den flauheten som du fikk i ‘Åse Tonight’.

Det er en del effekter underveis i TV-serien og de scenene er ofte litt variable. Noen scener innimellom er litt tøffe, men jevnt over er det for mye som ikke fungerer. En av scenene som forsøker på noe litt nytt er den Disneyaktige musikalscenen der en tegneseriefugl kommer inn og den bryter ut i lys smurfesang rundt episoden rundt Jannes lykke over sin ‘one night stand’. Effektavdelingen til produksjonsselskapet har virkelig gjort sitt ytterste. Innimellom ser du et gløtt av noe stort, men helhetsbildet er jevnt over litt for glassert, som om du vandrer rett inn i en Ikeakatalog. Schmokk føles ikke direkte dårlig, men det hjelper ikke når timingen aldri helt sitter.

Skuespillet er ikke helt patent. Det mangler de store profilene som kunne vært med på å sette sitt preg på dette. Yngvild Grotmol er søt nok hun i hovedrollen som Janne, men mangler en litt komisk gnist som må til for å få det til å fungere. Hun er dog bedre i dramasekvensene av serien, der hun åpenbart er mer komfortabel. Jan Martin Johnsen derimot virker veldig utilpass i sin rolle og fungerer hverken til drama eller komikk. De kanskje mest kjente fjesene i de største rollene finner man her Christine Hope og John Brungot.

Christine Hope spiller Jannes single venninne som trives veldig godt i sitt eget selskap og er overdrevent opptatt av å se jentefilmer. Christine pleier jo å være dyktig på komikk, men her spiller hun så rart og unaturlig at jeg hverken synes hun er morsom eller passer særlig godt inn i serien. Hun spiller med andre ord helt likt som hun gjorde i barneserien ‘Verdens beste SFO’ og det funker gjerne for barna, men de voksne krever en helt annen innlevelse, eller i hennes tilfelle mindre overskuespill. Det slår meg også at rollfefiguren hennes ikke har noe til felles med Janne. John Brungot på sin side fungerer bedre inn enn Hope, men hans rolle er mer nedpå og hverdagsnær som Pontus veletablerte kamerat Trygve. I en birolle her finner vi noen kjente navn som eksempelvis et av norsk films stjerneskudd i Nicolai Cleve Broch og han spiller jo som alltids ganske bra, men det tar jo noen episoder før han kommer inn i bildet.

En del av karakterene er jo litt 'Too much' eller passer ikke helt logisk inn i universet rundt Janne. Når man om du ser bort fra dem så er dette helt greit. Dette er severdig nok til å kverke en halv time på hverdagslig høstkveld. Hovedkarakteren Janne fungerer bedre og bedre etter hvert som vi blir kjent med henne og hennes måte å være på. Komediedelen ler jeg ikke like mye av som ventet. Det er helt okei poenger som kunne fungert om de hadde blitt servert litt annerledes. Det virker som om serien prøver for hardt, og ting blir rett og slett skrudd til for mye til. Det er også en dramadel i serien som fungerer litt bedre enn alt fjaset. Selve historien er ganske grei. Det er kanskje det som gjorde at jeg trofast fortsatte å se på TV-serien, episode etter episode.

Det er ikke noe her du ikke har sett før. Jeg føler også at jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje, men det er jo alltid litt gøy å se den typiske historien med norsk vri, og serien kommer seg litt etter hvert. Serien frir kanskje mest til den kvinnelige halvdelen av befolkningen med all fokusen på kjærlighet. I tillegg er det nok flest situasjoner knyttet til Janne og hennes karakter som jentene kjenner seg mest i igjen i. Vi vet litt hvor dette bærer, men det ligger kanskje til sjangeren? Og selv om du ikke får de helt store latterkulene, så småhumret jeg innimellom av noen poenger. 'Schmokk' er ofte best når den ikke beveger seg over det overcrazy komikksjiktet.