Egon Olsen blir lurt opp i stry, og det liker han dårlig. Han tenker seg nøye om, og litt etter litt kommer han på en genial plan om hvordan Olsenbanden skal tjene til litt salt i grøten. Skal man bli millionær, så skal man bli millionær! Olsenbanden sikter høyt. Denne gangen er de ute etter Bedford-diamantene og planen er å snyte dem rett foran nesen på en en sjeik og politiet som er ute etter å slå kloen i de ettertraktede svartebørsdiamantene...

Olsenbanden er tilbake, og det i solfylte omgivelser i slaraffenfylte syden. Men det er bare det at Olsenbanden har flottet seg litt for mye i syden og levd som millionærer. Det blir det høy regning av og for å betale regningen må de rane Grise-Hansen. Men Valborg klarer å spolere ranet og Egon Olsen blir tatt på fersken. Egon havner i kasjotten igjen. Når han kommer ut står Kjell og Benny og venter, men denne gangen forsøker Egon seg på egenhånd. Han fungerer nesten som en kriminell konsulent, der hans jobb er å få åpnet av et pengeskap for en internasjonal bande. Men det viser seg at Egon Olsen blir griselurt og står med skjegget i postkassen når alarmen går og byttet har seilt sin egen vei. Egon befinner seg nå i fremmed land og helt uten penger og da må man være kreativ for å nå sitt gamle fedreland igjen, men med litt list og nød og neppe finner gamle Olsen veien tilbake til sitt fødeland. Og da blir det gjenforening i den så sjarmerende Olsenbanden, som nå er ute på gamle tokter med nok en ny plan.

Filmskaperne har klart å presse litt nytt giv inn i denne sjette Olsenbandenfilmen. Her får du oppleve både Spania og en dugenes ny historie. Vi får en storstilt affære med svik og de store millionene i en internasjonal stor affære. Det er mange okei tvister underveis og det sitter jeg stor pris på. Du får vi servert et storstilt kupp med mange ganger større verdi enn Olsenbanden til nå har vært i nærheten av å snuse på. Her er det 75 millioner som står bokstavelig talt på spill.

Arve Opsahl er nok en gang tilbake som Egon Olsen. Denne gangen er sigarføringen bedre enn noen gang før. Han begynner etter hvert å komme bra inn i rollen. Carsten Byhring har alltid gjort sakene sine ganske velfungerende og han leverer som vanlig. Sverre Holm er jo også et solid innslag i den sjarmfulle Olsenbanden. I tillegg får du også en alltid så velspillende Aud Schønemann som står for mye av mora igjennom sin snakkesalige og litt korttenkte kvinneskikkelse som Kjells bedre halvdel, Valborg.

Det er veldig mye moro i filmen. Selv utroskap skaper moro. Kjell blir tatt for å være Carsten Byhring. Noen av replikkene er også faktisk veldig treffende og ytterst morsomme, som da Egon Olsen spør Valborg etter hvor Kjell og Benny er, får han servert svaret: ‘Hvis det er Ole Høiland og Gjest Baardsen du mener, så sitter de her inne’. Egon går i barndommen igjen og det blir det også moro av. I tillegg får du mye annet komifjas som fungerer brillefint i en lett underholdende komedie som dette.

Denne gangen er det Knut Andersen som står for regien og det merkes at den norske suksessregissøren har tatt grep for å få fart på moroa. Han står bak andre suksesser som 'Operasjon Løvsprett', 'Nydelige nelliker', 'Hurra for Andersens!', 'Brent jord' og 'Balladen om mestertyven Ole Høiland'. Han viser at han får litt nytt giv inn i den norske versjonen av Olsenbanden. Manuset kommer fra den danske filmen ‘Olsen-bandens sidste bedrifter’ av Erik Balling. Denne gangen virker det som filmskaperne har mye mer å spille på enn man vanlig. Det er nemlig såpass mye minneverdig som skjer i en tung handlingsmettet og morsom affære.

Dette er til nå den kanskje beste Olsenbandenfilmen den dag den kom ut. Filmen blir selv mer stødig utført enn første avsnitt av Olsenbanden reint filmatisk. Jeg har ikke sett den danske filmen så kan ikke avgjøre hvordan denne filmen er tilpasset norske forhold, men dette virker faktisk ganske så friskt, og det er jo litt godt gjort å klare å skape friskhet og kvalitet inn i den sjette filmen i rekken. Det pleier ikke akkurat bli enklere å pløye ny mark, men dette var igrunnen svært fornøyelig og med nok av spenning. Jeg gløder nesten over å se hvor dette tar veien. Komiskuespillet blir bare bedre og bedre og historien mer og mer fornøyelig. Når slutten setter inn, sitter jeg jammen meg å smiler litt for meg selv. Dette er en god norsk komedie og det presiseres at terningkastet er meget sterkt opp på fireren.