Denne gangen skal Olsenbanden begi seg ut på et kupp for å bytte om en ekte Mingvase som er over 1000 år gammel med en falsk en for å spille et puss på en eldre Baron. Vasen de stjeler har en verdi på en og en halv million. Men selv om det hele skulle være en svært enkel affære, utvikler dette seg til nok så intrikat sak som tar mye lengre tid enn først planlagt. Det blir masse justeringer i planene underveis med en rekke utfordringer selv for Olsenbanden...

Egon Olsen kommer på nytt ut av fengsel og Benny og Kjell tar imot ham som vanlig med bil og flagg. Basse er blitt forelsket i en ung dame ved navn Gry. De skal gifte seg da hun er blitt gravid med deres første barn. Olsenbanden skal bare foreta et enkelt proformakupp. Det vil si at de skal åpne et pengeskap, få det til å se ut som et vanlig innbrudd og så stikke avgårde. For dette får de 50 000 raske kroner av Baronen. Men ting går ikke helt som avtalt og Egon sitter igjen i klisteret. Med Egon i fengsel igjen sliter Benny og Kjell hjemme uten mesterhjernen. Valborg forsøker å ta saken i egne hender for å forsøke å få ham ut. Hun snakker med en kriminalpsykolog og setter seg selv opp som kvinnelig verge for Egon. Hun får ham ut men på en betingelse: hun skal være som en mor for ham og holde ham i ørene så han ikke havner inn igjen. Da planlegger Egon en stor hevn for Baronens oppførsel.

Olsenbanden er tilbake i sitt gamle spor igjen. Filmen føles dog ikke helt som det store. Alt blir for tradisjonelt og det er ikke like mye stødig komikk som i første film. I tillegg føltes historien og handlingen litt kjedelig. Kuppet er for lite og for lett. Det at Olsenbanden klusser ting til veier ikke helt opp. Dette blir for smått og det er ikke nok driv i filmen heller. Det er jo Olsenbanden, men det blir for mye av de klisjeene som du har fått servert i de fleste andre filmene. Ting går dog som smurt helt til byttet er i hendene på Egon, da rakner alt totalt. Filmskaperne har man klart å lage en hel film av en vase som skal stjeles. Det føltes ikke godt nok.

Kuppet er for lite originalt og er egentlig bare variasjoner av det samme vi har fått presentert i de andre filmene. Det er som om filmskaperne har forsøkt å strekke filmen ut maksimalt. Det er også et alt for enkelt manus. Ikke er det særlig spennende heller. Du bør være pur ung for at dette skal appellere maks, og fungerer nok aller best for barn som akkurat er gått lei tegnefilmer. Med de enkle løsningene du opplever føltes dette litt som nødmanus til tider. Slutten på filmen redder dog noe av inntrykket. Og når enden er god, blir ikke helhetsinntrykket så ille, som jeg hadde trodd underveis.

Skuespillerne begynner mildt sagt å bli varm i trøyen i sine respektive roller som de her utøver for syvende gang. Lite viste Arve Opsahl, Carsten Byhring, Sverre Holm og Aud Schønemann at de skulle innta sine roller så mange ganger som dette og til og med dobbelt av dette også for serien er jo bare halvveis. Jeg klager heller ikke på måten de spiller sine roller på. Rutinen er god, men replikkene og handlingen byr ikke på det mest utfordrende spillet for dem. Det blir å enten se glad ut, måpe litt eller blunke med øyet. Men de skal ha for den riktige timingen.

Igjen er det hele basert på en dansk film i ‘Olsen-banden ser rødt’ fra 1976 av Erik Balling. Knut Bohwim som har vært regissør for en bråte av disse filmene, og er den norske Olsanbandenfilmenes far. Igjen er det snakk om en såkalt Carzykomedie som bare er ment som rein underholdning. Bohwim har en del rutine, men dette fikk ikke nok 'svung' over deg. Jeg skulle ønsket meg en bedre historie. Det er riktignok sikkert et stort kjør å spille inn alle disse filmene da de kommer maks et år etter at den danske versjonen. Det gjør at det er liten tid til å raffinere manuset og ellers filmen. Tidvis klarer filmskaperne å skape litt komimagi. Det artigeste innfallet kommer da Egon skal komme seg gjennom noen vegger i Nasjonalteateret. Han synkroniserer sprengningene av veggene med musikken som spilles på scenen slik at ingen legger merke til at det både sprenges og bores til den store gullmedalje under teateret.

Alt i alt er kan dette oppsummeres med et stort tja. Filmskaperne kom seg i havn med denne filmen også, men dette seiler langt i fra opp som noen favoritt blant filmene. En stund fryktet jeg at dette skal bli riktig ille, men så reddes stumpene og dette havner for min del på en svak treer. Dette er med andre ord noe du fint kan se om man må ha mer av Olsenbanden.