Studiner på Sorority Row kjører en spøk på en mannlig collegestudent. De faker et dødsfall på Megan, og gir den mannlige collegestudenten skylden for jentas død. Han tenker å ringe politiet, men jentene snakker ham fra det. De kjører heller til et øde sted der de tenker å droppe liket, som egentlig er fullt levende. Plutselig freaker collegstudenten ut og stikker en metallgjenstand gjennom brystet på jenta han tror er død. Og denne gangen dreper han henne på ordentlig. De velger å droppe ulykkesliket i en gammel brønn og holde tett om episoden for alltid.

Åtte måneder senere er de ferdig på college og skal holde avslutningsfest. Da begynner det å skje mystiske ting og festdeltakerne begynner å dø, en etter en. Studinene begynner å få kalde føtter etter mord. Hva er sammenhengen? Hvem vet om ulykkesmordet? Og hvorfor dør folk som fluer under festen? Er det Megan som går igjen?

Dette er en remake av den amerikanske slasherskrekkfilmen ’The House on Sorority Row’ fra 1983 av Mark Rosman. Originalen var ikke stort å skryte av, men var en okei slasherfilm, så det er litt rart å lage en nyversjon av en mer middelmådig slaher. Når filmskaperne først har valgt å lage en ny versjon av nettopp ’The House on Sorority Row’, har filmskaperne valgt en helt ny innfallsvinkel, men det er dog det eneste triumfkortet denne filmen har å skilte med i forhold til originalen. Det er lite eller ingenting jeg kjenner igjen fra den første filmen, og det er litt synd når vi får forsøk på en nyinnspilling.

Selve historien og hendelsesforløpet er totalt forskjellig fra originalen. Filmskaperne har dog beholdt et minimum i konseptet til den første filmen. Forskjellene ligger i at det her er en ny person som blir drept i begynnelsen. I tillegg skjer dette over mye lengre tidsperspektiv enn den første filmen. Du får heller ikke et tilbakeblikk slik at man får en liten pekepinn på hva man kan komme og hvorfor. Når folk begynner å dø med den gale morderen på Sorority Row, er det ikke noen sammenheng med det første mordet. Filmskaperne har dog beholdt mysteriedelen og jeg lurer på hvorfor folk plutselig begynner å dø. Men selv mysteriedelen fungerer svært dårlig og det er nesten så jeg ikke bryr meg om hvem som står bak dette og hvorfor. Det er også en helt annen konklusjon enn i originalen, og jeg må si at jeg faktisk likte historien fra første filmen bedre enn remaken.

Det er ikke noen særlig kjente navn på blokka. Den mest profilerte og kjente fjeset er dog ingen ringere enn Carrie Fisher, som i sin tid var en ordentlig ‘cutie’ med sin rolle som Prinsesse Leia i supersuksessen Star Wars. Det har ikke akkurat stormet veldig over hennes karrière etter star Wars. Og det er nok litt av grunnen til at hun dukker opp i en laber grøsserremake. Her spiller hun Fru Crenshaw som er bestyreren på studenthjemmet, Sorority Row. En rolle som ikke er særlig stor. Selv om hun kanskje er den mest rutine, så er de andre rolleprestasjonene så forglemmelige. Replikkene og skuespillet er så dårlig gjennomført at det ligger en stort slør over filmen.

Mye kan nok skyldes et manus som ikke akkurat strutter av kvalitet. Alt er gjennomsyret av litt for billige løsninger. Det er mulig at Stewart Hendler, som er regissør, ikke hadde mye å jobbe med, men uansett er dette svakt. Her er det veldig mye som skurrer. For det første er karakterene like interessante å følge som å se maling størkne. Det er null dybde i dem og det er rart at disse jentene faktisk kom seg inn på college. Og det at de fullførte er et mirakel. Kvaliteten på effekter og det tekniske og kamera og er okei tilfredsstillende.

Dette er så lite originalt som det kan få bli, og kopierer ganske flittig av forskjellige mer og mindre nyere skrekkfilmsuksesser. Men selv om det kopieres aldri så flittig blir dette aldri blitt noen dugelig kopi. Filmen virker aldri raffinert på noe vis. Dette byr egentlig bare på en haug med dårlige klisjeer som gjennomskues straks en scene begynner. I stedet for å holde seg til originalfilmen har filmskaperne laget en helt ny greie. Plottet og gjennomføringen minner ikke så rent lite om eksempelvis ‘Fryktens sommer / I know what you did last summer’. Særlig med en gjeng ungdommer som dreper noen uten at det var meningen, men istedet for å gå til politiet holder de tett om dødsfallet. Og i tillegg får du en morder som bærer en mørk forkledning og med et spesielt skarpt mordvåpen. Det er også forsøk på å stjele også litt fra Skrik, uten at copycaten lykkes særlig med det.

Konklusjon
Filmen slutter litt åpent med mulighet for fortsettelse, men det synes jeg filmskaperne kunne spart seg for. Og til tross for at originalen var en lavbudsjettfilm fra begynnelsen på 1980-tallet, fremstår den som regne klassikeren i forhold til denne filmen. Det eneste som drev meg fra å se hele filmen var at jeg gledet meg til dette skulle ta slutt. Ikke skremte filmen meg heller. Dette var en skrekkfilm som leverte langt under par, og det er litt synd i en film der man burde klart å stille opp med noe bedre enn det lave budsjettet i første film.