En morder dreper en dame på et hustak. Etter det får politiet et brev en person blir drept hver dag til det utbetales 100 000 dollar til morderen. Harry Callahan er leder for etterforskningen. Han jobber best alene, og har et litt frynsete rykte. Harry har det med å bruke unødvendig mye vold. Derfor fikk han kallenavnet Dirty Harry. I filmen blir Harry motvillig påpakket en ny partner i nykomlingen Chico. Sammen forsøker de å oppspore morderen og få ham bak lås og slå. Men ting blir ikke fult så enkelt for de to etterforskerne mangler fellende bevis. Hvordan tar de en slik psykopat? Det blir en lang jakt på den iskalde morderen der Harry virkelig må sette hardt mot hardt...

Vi har fått presentert mange etterforskere opp igjennom historien både på film og TV, men Harry skiller seg virkelig ut, i hvert fall i brutalitet. Det er noe eget med Dirty Harry som får deg til å komme tilbake til ham gang på gang. Mange synes nok at kriminelle mordere bør få som fortjent, og der er Harry en av de beste i bransjen. Harry er tøff som få. Dette er jo ikke fult så enkelt som det høres ut, fordi Harry har sin grunn til å handle som han har. Det er nemlig lagt inn litt samfunnskritikk mellom linjene. Harry har sett litt for mange kriminelle slippe unna alt for billig.

Filmen er ment som en kritikk mot rettssystemet og dets alt for politisk korrekt håndtering av kriminelle. Når Harry blir konfrontert sine handlinger, kommer han med skarpe passende replikker. I begynnelsen av filmen sier Harry dette: ‘Well, when an adult male is chasing a female with intent to commit rape, I shoot the bastard. That's my policy’. Politikollega: Intent? How did you establish that?’ Harry: ‘When a naked man is chasing a woman through an alley with a butcher's knife and a hard-on, I figure he isn't out collecting for the Red Cross!’. Han gjør det hele krystallklart hva han mener om systemet. Men håndtering av kriminelle sliter med akkurat de samme problemene i dag. Straffen blir ofte for billig og det de kriminelle ligger alltid et steg foran politiet.

Filmen begynner med en legendarisk scene der en snikskytter sitter sniper med kikkertsikte på en pen ung dame i gul badedrakt. Hun befinner seg i et basseng på toppen av en skyskraper. Det er noe med denne scenen som er superkul. Det veksles mellom fokus på morderen og damen i bassenget. Fotoet bytter mellom kikkertsiktet og et oversiktsbildet høyt oppe fra luften. Det er noe litt nytt og friskt over denne scenen. Det gir også en forsmak på hva du kan forvente deg i resten av filmen. Vi får et ganske godt fotoarbeid, og dette blir med det en film som stikker seg litt ut i actionsegmentet. Du får masse stilige kameravinkler og tøff klipping. Musikken er også noe som er herlig 1970-talls. Den virker perfekt for en slik etterforskningsfilm med action med på kjøpet. Det er kanskje litt av grunnen til at dette blir sett på som en skikkelig klassiker.

Alt er langt i fra så rett frem som jeg hadde trodd. Dette er ikke bare simpel action, og fremstår som en 'drivede' god film til tider. Vi får flere tvister og historien blir snedig fortalt. Du får også duellen mellom den psykopatiske morderen og den rufsete politimannen som ønsker å drepe alt ondt med sin solide Magnum 44. Denne duellen er verdt å få med seg filmen alene for, og gjør seg godt på film. Her får morderen blant annet se Harry løpe fra telefonboks til telefonboks med en veske full av penger. De to hardhausene er nesten like voldsomme og gjør seg som to motpoler, hver på sin side av loven. Alt er veldig spennende.

Det negative er at vi ikke kommer så tett på Harry som person. Vi får ikke forklart hvorfor han er som han er. Du får bare servert fasaden hans, men det er nok til å underholde det også. Harry er litt av en type. Han viser seg blant annet som litt av en forhandler også. Det får han vist når en selvmordskandidat står på kanten av et tak på en høy bygning. Men det er først og fremst hans håndtering av sitt skytevåpen, hans handlingsmønster og hans treffende replikker som gjør Harry så kul. Morsom er han også med sine ironiske poenger og iskalde holdning mot de kriminelle. Det kanskje mest kjente sitatet fra denne filmen er det supertøffe: ‘Do I feel lucky? Well do ya, Punk?’. Dette blir brukt flere ganger i filmen.

Skuespillet er dog svært varierende, men de som betyr mest for filmen spiller ganske bra. I hovedrollen finner vi Clint Eastwood som gjør en veldig viktig rolle for hans karrière. Her viser han at han også har noe å gjøre i mer ordinære roller på Hollywood-film. Før dette hadde han virkelig overbevist som vestens ubestridte konge med Sergio Leones spaghettiwestern-filmer som de store høydepunktene. I tillegg kommer hans mange krigsfilmer med Ørneredet som det store høydepunkt før Dirty Harry. Hans rolle i Dirty Harryh er også ganske tøff og dette er jo også en actionfilm, men Eastwood viser mer av sitt repertoar som skuespiller i denne filmen. Rollen hans er jo ikke så helt ulik den han viser i Leones westernfilmer, men her snakker han jo en hel del mer, har et navn og en karakter som må passe inn i et samfunn. Og ingen er vel tøffere enn Clint Eastwood og spesielt ikke når han bærer solbriller i begynnelsen av filmen. Det er også noe med hvordan han avleverer sine replikker og sitt hardbarka utseende, som gjør ham som skapt for denne rollen.

Eastwoods motstykke er skuespilleren Andrew Robinson. Han spiller også svært minneverdig som den psykopatiske morderen. Robinson og Eastwood gjør mye av denne filmen verdt å se. Robinson klarer å få fram det intense i sin rollefigur og er svært motbydelig som den hensynsløse og beregnende kriminelle hardhausen. Resten av skuespillerne er ikke stort å skryte av, men fungerer helt okei i filmen. Hadde filmskaperne visst at dette skulle bli en slik hit, hadde de sikkert tatt de andre rollevalgene mer på alvor.

Regien er ved Don Seigel, som for meg er mest kjent for 'Invasion Of The Body Snatchers' og 'Flukten Fra Alcatraz'. Her viser han at han også at han kan lage andre storfilmer. Det er jo ikke alle som har dette helt i seg. Seigel viser at han kan sine saker med regien bak kameraet og har jobbet med Eastwood fra før. De to er nok den største sukessformelen i denne filmen. Dette er en film som klarte å sette spor etter seg i filmhistorien, og det er ikke verst bare det. Den har nok vært til inspirasjon til mange ‘politi og røver’-filmer opp i gjennom tidens løp. Filmen er dog litt preget av sin tid. Den har et lavere tempo enn mange av dagens filmer, men likevel er dette både spennende og underholdende å følge.

Som en oppsummering kan jeg si at Dirty Harry er og blir et ikon. Dirty Harry er noe alle kule bør ha sett. Dette er en god stemningsfilm fra et nesten litt eksotisk tiår for oss i dag. Om du liker action, eller bare politifilmer, er dette virkelig noe for deg. Det skal sies at historien ikke er den mest intrikate, og at du skjønner litt raskt hvor dette bærer hen, men filmen gjør jobben sin, og vi får noen tvister med på kjøpet. Det er også en grei dybde i filmen. Jeg ble i alle fall ‘hocked’ på dette og gleder meg til å se mer Dirty Harry.