Bobby Walker har virkelig drømmejobben og lever livet på første klasse. Han har en vellykket og vakker familie og en splitter ny Porsche i garasjen. Men når nedskjæringer sender både Bobby og vennene hans ut på gaten, må de alle redefinere sine liv. Både som mennesker, ektemenn og fedre. Dette er noe ikke alle takler like bra. Men Bobby er en mann som liker å fokusere på det positive og det hjelper ham stort når han skal få endene til å møtes igjen...

Med harde tider og store omveltninger i finansverdenen vet vi ikke lenger hva som kan vente oss. Vi opplever at finanskrisene kommer tettere, og firmaene må nedskalere for å ikke bukke helt under. Det er en hard tid for de som er på toppen av systemet. Det å få sparken og tape ansikt er ikke den beste opplevelsen du kan få, spesielt ikke i USA når du lever den amerikanske drømmen med en vellykket familie, dyre dresser, et flott hus og sportsbil i garasjen. Da får hovedpersonen vanskeligheter med å få en annen jobb i samme klasse fordi han ikke ser suksessfull nok ut utad. Hvem vil vel ha en som har fått sparken i et annet selskap? En som ikke var viktig nok og som de kunne unnvære? De kan heller ikke leve lenge på lånte penger uten å ha en jobb. Det blir aldri pent når hele korthuset raser og den amerikanske drømmen går i tusen knas.

Her får vi presentert kynismen til sitt fulle i den tøffe finansbransjen der ansatte bare er tall i et regnskap. Og for at toppsjefen skal fortsette å tjene like mye, må han sparke en haug med mindre tall i regnskapet slik at det begynner å snu de røde tallene til positive summer. Det hjelper lite om du har vært med på å bygge opp selskapet helt fra begynnelsen av, for det som betyr noe til syvende og sist er om du er lønnsom i øyeblikket. Vi får også se kontrastene når selskapets ansatte må bøte med jobbene sine og ikke har råd til å leve luksuslivet lenger. Vi ser alt mest fra Bobby Walkers synspunkt. Han lærer på den harde måten om livets realiteter, og hva som egentlig betyr noe i livet. Vi får gjennom filmen vist litt hvordan systemet i Amerika fungerer når man er arbeidsledig.

Filmen er lagt opp som et drama, men det er en del ting som føles litt middelmådig på flere plan. For det første har ikke historien nok kjøtt på beinet. På en side er det greit at det lages en film om et selskap som hjerteløst skjærer ned og hvordan det innvirker på de ansattes liv, men filmen har ikke interessante nok poenger til å fylle hele filmen. Det er for få store øyeblikk og situasjonene er for lite engasjerende. Filmen tar ikke godt nok fatt i emnet. Dette blir rett og slett for enkelt og jeg skjønner alt for lett hvor dette bærer hen. Det er også en del klisjeer som ikke akkurat gjør dette noe bedre. Jeg tror denne filmen kunne tjent litt på å være mer klar. Det er dog ikke noe vanskelig å følge med, bare at du antar ting, og så må du vente litt for å få dem bekreftet.

Skuespillerne gjør en okei jobb, selv om dette aldri minner om Oscarprestasjoner. Ben Affleck spiller hovedrollen og han er helt grei i så måte. Affleck er ingen stor skuespiller, men rollen er ikke av det vanskeligste slaget. Affleck er heller ikke med på å løfte filmen, men er heller med å bekrefte filmens posisjon som noe mer midt på treet. Tommy Lee Jones leverer som vanlig stødig og står nok her for filmens beste rolleprestasjon. Han spiller Gene McClary som er mannen som jobber rett under sjefen i selskapet og som har sammen med sjefen vært med på å bygge opp hele selskapet fra begynnelsen av. Han er en veldig fattet type og Lee Jones er god på dette å være rolig og kontrollert utad, mens det inni ham tordner en kamp. I andre roller får du andre kjente navn som Chris Cooper og Kevin Costner.

Denne filmen ble aldri det helt det store, og det største med den er å få et glimt av aldrene Hollywoodstjerner. Kevin Costner er den jeg ble mest overrasket over. Han er virkelig blitt synlig eldre siden sist, og han begynt å falme deluxe. Filmen er helt grei å se, men ikke noe jeg kommer til å huske særlig lenge. Dette er tafatt til tider, og selv om filmen kommer seg litt mot slutten, føles dette aldri godt nok. Vi kommer heller ikke tett nok inn på karakterene. Dette har jeg også sett i andre variasjoner fra før av. I det store og det hele har ikke filmen stor nok gjennomslagskraft og viser ikke sterkt nok hva den vil. Filmen skuffer derfor stort, særlig med en slik storstilt rolleliste.