---

Terningkast:


Ingress:

Her møtes mange skjebner i de stille dagene rundt julefeiringen. Psykiatripasienten Reidar er forelsket i medpasienten Juni, men det er ikke noen enkel affære når Juni alltid svarer med refleksvold når hun blir tatt på. Og som om det ikke skulle være nok, er Juni så trett av livet at hun bare tenker på måter å avslutte det, til stor bekymring for Reidar og de andre rundt henne. Psykiateren Johannes er den som skal passe på at alt går riktig for seg på den psykiatriske institusjonen, men det er jo ikke enkelt når han også sliter privat. Reidars mor har begynt å få demens og nekter plent for det med livet som innsats. I tillegg møter vi også taxisjåføren Thomas som graver seg mer og mer ned i dritten. Gjennom noen få dager får vi se hvordan disse skjebnene krysser sine veier på et herlig tragikomisk vis...

Anmeldelse:

Filmskapere får aldri nok av mentalpasienter. De er så skjøre og kompliserte på samme tid. Mange vet ikke helt hva man de kan forvente seg av slike mennesker. Filmen rører innom mange mørke temaer i menneskesinnet og har et sært men rikt karaktergalleri. Filmen tar fatt i mange tema. Vi får skissert demens, selvmord, parforholdsproblemer, pengeproblemer og problemer knyttet til å oppholde seg i landet. Det hele blir kokt i sammen som en forsiktig absurd blanding av problemer i skjønn harmoni med hverandre.

Dette er en fin liten perle av en norsk film. Til tross for at dette berører tunge temaer og har flere såre scener, fungerer dette også som god underholdning på det komiske plan. Jeg ler ofte av de absurde situasjonene som oppstår rundt det tragiske. Jeg er med på at det er en svært hårfin balanse med slike filmer, men denne filmen mestrer dette perfekt. I det ene øyeblikket gråter jeg nesten, for å i det neste lure frem en latteren. Det gjør at opplevelsen jeg får av filmen blir en positiv svært affære. Jeg får med andre ord en virkelig god filmopplevelse med både dypt alvor og humor skildret på en fantastisk måte. Dette er så bra man kan få det innenfor det relativt små filmbudsjettet.

Rollefigurene er fascinerende å følge og jeg vil bare ha mer av dem. Det er så mange forskjellige mennesketyper som gjør seg svært godt på film. Karakterene tar mye plass og det er de som danner grunnlaget for det meste av underholdningen. Du får også en veldig grei historie rundt det hele. Og siden karakterene er så rike og filmen såpass vellykket, får du flere Codak-moments iløpet av filmen. En del av scenene føltes så underholdende at jeg får frysninger. Filmen er tidvis fantastisk artig og perfekt tragikomisk og folkelig underholdning. Men det er mye alvor i filmen også, som gjør at filmen fungerer på flere plan. Hadde jeg ikke fått like mange store komiske poenger hele veien, hadde dette vært den beste komedien jeg hadde sett noensinne. Det er vanskelig å beskrive poengene fordi de er litt kompliserte å skildre. Det fordi du må kjenne karakterene og situasjonen rundt dem. Dette må bare sees og nytes for å skjønne hva jeg snakker om.

Dette er en film som hadde falt helt totalt igjennom om ikke skuespillerprestasjonene hadde vært så solide som det de er. I alle de bærende rollene bugner det nærmest av gode skuespillerprestasjoner. Kristoffer Joner viser med 'Himmelfall' at han også kan spille psykiatrisk pasient. Han er også veldig god som et naturlig midtpunkt i filmen og gjør også et mesterlig samspill sammen med Maria Bonnevie. Bonnevie er også svært patent i sin rolle som den svært så selvmordssøkende Juni. Hun leverer rollen sin med en slik glød og naturlighet.

Som psykiateren, Johannes, finner vi dansken Kim Bodnia. Han serverer et stødig anker i institusjonen, og med sine store problemer i det private briljerer Bodnia og leverer en fjellstø prestasjon. Han viser at det ikke er noen tilfeldighet at nettopp han er mye brukt på film i hele Skandinavia.

Gitte Rio Jørgensen er også et funn som den gamle damen og moren til Reidar. Hun spiller med en slik innlevelse at jeg tror så fullt og helt på hennes demenstilstand. Det er noe ved mimikken i fjeset hennes og leveringen av replikkene som sitter så til de grader at jeg bare må bøye seg i støvet for denne bergenske skuespilleren. Sjelden har jeg sett en mer troverdig gammel dame på film, og i hvert fall ikke med demens. Jeg er selv fra Bergen og synes at hun minner om mange av damene jeg har møtt og gjør med dette kanskje filmens beste karakterskuespill. Jørgensen skaper mye komikk med den troverdige måten å levere replikkene sine på. Man kan simpel tent ikke få nok av den gamle Fru Ruud.

Helt til slutt vil jeg også trekke fram Hildegun Riise og Endre Hellestveit. Hellestveit gir her en herlig skrudd småkriminell tolkning av den taxisjåføren Thomas. Hvis du lurer på hvem han er så er det han som spiller Isachsen Varg Veum-filmene. Hans rollekarakter er så herlig 'fucked up' og blir dratt mer og mer ned i dritten. Hellestveit er den perfekte mannen til å få frem fakter og levere replikker på en måte som underbygger karakterens natur.

Riise spiller Vigdis som er konen til Johannes. Hun har vist at hun er god på kvinneroller i overgangsalderen. Her får vi en kvinne med litt problemer i forholdet til mannen sin og de tyr til litt ekstraordinære forsøk på løsninger av deres problemer. Du får også se mesteren, Bjørn Sundquist, i en liten rolle.

Regissør Gunnar Vikene viser med dette at han er en veldig spennende og folkelig regissør. Han debuterer med denne norske storfilmen. Det gjør at jeg mildt sagt gleder seg til å se hans andre filmer. I 2009 kom han med dramafilmen om unge sjelers problemer i Vegas. Også den ble godt tatt i mot av kritikerne og fikk til og med Amanda for beste manus. I 'Himmelfall' gjør Vikene nærmest alt riktig og jeg applauderer stort sett alle valg han har tatt. Dette er et ambisiøst prosjekt der det var stor fallhøyde, men Vikene har greid å få kvaliteten inn i alle ledd. Han har laget en flott liten film som har mye substans og handlingselementer som gjør at dette veldig severdig. Foto, effekter, filmmusikk og regi er svært solide saker. Det er noen rom for forbedringer, men i det store og det hele har Gunnar Vikene laget et flott stykke film.

Jeg oppsummerer dette som en svært underholdende film. Det er dog rom for noen ørsmå forbedringer. Filmen fungerer kanskje best helt i begynnelsen, når vi blir kjent med alle rollefigurene. Midtpartiet er ikke fult like fantastisk før filmen kommer med en ganske okei slutt på det hele. Dette er litt sært til tider, men likevel har filmskaperen klart å lage en film som det norske folk bare vil elske. Himmelfall er med andre ord en film det lett blir glad i, og den rører noe ved deg. Jeg bryr meg om rollefigurene og føler med dem i alle deres problemer. Filmen er svært severdig og er en film som fungerer godt til å se flere ganger. Det er mange små detaljer og minneverdige øyeblikk underveis i filmen.