Sara er en biologiprofessor som er midt i livet. Hun har vært skilt fra sin tidligere ektemann Håkan i syv lange år. De har flyttet fra hverandre for seks måneder siden. Nå bor hun sammen med broren sin Jonas. I tillegg har hun skaffet seg en hund ved navn Selma. Som nærmeste nabo har hun sin eksmann Håkan og hennes datter Ronja. Sara synes at huset er litt stort og vil ha len eieboer. Og vips flytter studenten Thomas inn. Thomas liker modne damer og Sara liker også Thomas. Men hvordan vil det gå med en ung student i huset og en dame på jakt etter en mann. Saras bestevenninne Frida er også glad for at Sara har fått en ung hot student i huset, helt til hun finner ut at det er sønnen hennes. Da faller ikke flørtingen mellom Sara og Thomas i like god jord selv om det bare er 20 års aldersforskjell mellom de to...

Dette skulle bli et forsøk på å ta over tronen etter sitcom-serien ’Mot i Brøstet’. Men der 'Mot i Brøstet' klarte de å skape litt artig humor på løpende bånd, faller ikke dette i like god jord. Jeg fikk litt mer vibber til serien ‘Hos Martin’  innimellom, men karakterene i ‘Sara & Selma’ virker litt unaturlige og det gjør at jeg faller litt ut. Serieskaperne hadde nok tjent på å tone dette ned og skape mer dramakomedie istedet for rein komedie. Serieskaperne burde jobbet mer med karakterene. Da kunne dette blitt mindre flatt. Det hadde vært bedre å kutte ut de mindre gode poengene for så å porsjonere ut de som slår bedre an. Med andre ord sliter jeg litt med å relatere meg nok til serien.

Dette er veldig krampaktig til tider. Serieskaperne forsøker alt for hardt å være morsom og prøver en hver mulighet med replikker og kroppsspråk å forsøke å framkalle humor. De fleste ganger blir forsøkene litt vell plump og det er sjelden jeg virkelig ler av dette. Det blir også en del overspilling. Serien er også spilt inn med publikum tilstede og alt virker derfor veldig teateraktig, selv om det er litt flere rekvisitter enn teaterets. Publikum i studio ler voldsomt av dette, men til tross for det er ikke dette det helt det store. Poengene er litt vel billige i blant, men serieskaperne klarer imidlertid å presse frem noen artige situasjoner og replikker. Det blir veldig mye ordspill og et typisk eksempel på humoren er når Selma sier: ‘Jeg har noen småting på gang’ for så svarer noen andre at: ‘Så du er gravid’. Det fjases litt mye og det kan bli litt småslitsomt i lengden.

Hege Schøyen har vært med på utvikle serien sammen med Karsten Fullu og Endre Bjørnsen. Temaene som taes opp er helt greie. For det meste går dette i kjærlighet, sex og problematikken rundt det å være skilte foreldre. Det blir mye flørting og dating og det kan være morsomt nok det, men det blir for åpenbart hvor dete kommer til å ende. Mye av det serien tar opp er litt overbrukt i andre sitcom-serier alt vaser i klisjeer. Det gøyeste med serien er dog aldersforskjellen mellom Sara og Thomas og forholdet til eksmannen som er noe snålt. Men det meste dreier seg om forbudt kjærlighet. Det vil si at Sara kan miste jobben dersom noen finner ut av at hun har et forhold til sin egen student og som om ikke det var nok, er han sønnen til bestevenninnen. Denne tilspissingen kan også bli litt snever i lengden. Når du kommer lenger ut i serien, føles alt bare som om det gjentar seg luften går for alvor å gå ut av ballongen.

Skuespillerne gjør en okei jobb. Jeg må si jeg hadde forventet mer av dette med selveste Hege Schøyen i spissen. Hun er god innimellom og klarer å framprovosere en del poenger, men serien blir litt for tullete og jeg føler du ikke får noe skikkelig inntrykk av rollefiguren hennes. Og det at en av sveriges beste komikere i Robert Gustafsson burde jo heller ikke være noe negativt, men han blir for anonym og klarer ikke å formidle humoren skikkelig til kameraet. Med andre ord kan man klandre regien for dette. Gustafsson er morsom, men jeg har definitivt sett ham bedre både i TV2-Nøttene og Åpen Post. I andre roller finner vi Christian Skolmen, Marit Andreassen, Hanna-Maria Grønneberg og Henrik Holmen som forsøker sitt beste på å passe best mulig inn i serien.

For å oppsummere blir inntrykket som å se scener fra et teaterstykke på TV, og det bør aldri ha vært meningen. Jeg forlanger litt mer av av et stykke TV-underholdning anno 2011. Dette har med andre ord stort forbedringspotensiale og serieskaperne burde heller jobbet litt med å skille seg mer ut og ikke bare føye seg inn i mengden av norske komiserier som har vært produsert opp igjennom historien. Særlig kommer dette til kort når jeg sammenligner dette med det beste Amerika har å by på. Men til tross for at ‘Sara & Selma’ er litt platt og ikke er den morsomste serien jeg har sett, har den sine stunder og er ikke direkte dårlig på sitt beste. Helhetsinntrykket blir dog som en svært gjennomsnittlig norsk komiserie, men om du liker norske komiserier og Hege Schøyen, er dette helt grei skuring. Det er også et pluss om du digger ordspillhumor, for det er det supermye av i serien.