Vi skal tilbake til 1960-tallet i Norge. Her blir Egon Olsen og hans bande med på litt av et eventyr. Denne gangen får Egon Olsen vite om sitt familieopphav da Egon treffer bestefaren sin. Han vet om en gammel skatt som stammer fra ranet av Norges bank i 1835. Det blir en ellevill jakt på skatten, som fører dem forskjellige steder rundt på Østlandet. De er på jakten etter mestertyven Ole Høilands hule og den er ikke enkel å finne. Særlig ikke når de har to snushaner i ryggen som også vil ha kloen i skatten...

Denne gangen er Olsenbanden Junior tilbake og alle vennene deres er også med når den siste filmen skal avslutte en epoke i norsk barnefilmhistorie. Om du har fulgt med på disse filmene, kjenner du allerede alle karakterene som du møter igjen her. Om du skulle føle deg litt småirritert over at alle er kommet på plass enda en gang for å lage ellevill underholdning, er ikke dette filmen for deg. Filmen er nettopp smidd over samme lesten som alle de andre filmene og byr dessverre ikke på så mye nytt utover selve detaljene i plottet.

Filmen begynner i det Olsenbandens klasse er på museum for å lære om livets opprinnelse. Egon Olsen klarer å kaste et råttent eple etter Biffen, som dukker. Da blir læreren offer for den råtne frukten, og mister balansen slik at læreren velter et dinosaurskjelett. Egon får som vanlig en ny husarrest på barnehjemmet Lykkebo. Der får han nyss i opplysninger om sitt opphav. Foreldrene hans fant ham på rådhustrappen i en kurv når han var liten. Han får også vite at en viss Eugen Olsen befinner seg på et gamlehjem i Fredrikstad. Han er en rik gammel traver som har gjemt unna en enorm pengesum.

Denne gamlingen skal angivelig være Egon Olsens bestefar og har villet komme i kontakt med Egon lenge. Men alle brevene har blitt beslaglagt. Nå jakter gamlehjemsbestyreren selv på denne pengesummen. Egon må komme seg til Fredrikstad. Og da klassen hans skal på skoletur, foreslår Egon Olsen at de skal dra til nettopp Fredrikstad. Det synes de andre i klassen også er en god ide. I tillegg til læreren blir de to politietterforskerne Holm og Hermansen med for å hjelpe til for at alt skal gå riktig for seg. Men Egon har en plan for hvordan han skal treffe bestefaren sin.

At Egon Olsen skal ha aner til mestertyven over alle mestertyver i norsk historie, er en kul tanke som man kan skjønne når man har sett alle Egon Olsens senere kupp. Det passer også godt at vi i denne siste Olsenbanden Junior-filmen får vite mer om mesterhjernen Egon Olsen. Egon har alltid vært den litt gåtefulle kjeltringen og derfor virker dette som en god avslutning å få vite mer om han og hans aner. Men til tross for at historien kanskje virker litt storslått, overgår ikke dette det vi fikk servert i de to foregående filmene. Med andre ord har denne filmen har en litt nedadgående kurve.

Filmen begynner med litt svakt og er ikke fullt like spennende som jeg hadde håpet på. Intensiteten i historien er litt borte og dette blir aldri det helt store. Det hele blir litt kjedelig i lengden. Særlig for eldre seere. Dette er nok hakket hvassere for barna, men jeg ser ikke for meg at dette blir i nærheten av være noe favorittfilm for dem. Til det er dette alt for gjennomsnittlig. Humoren er jo også tilstede og den er helt okei. Det blir ingen store latterkuler fra undertegnede, men dette vil nok føles noe mer underholdende for og mer ukritiske sjeler. Selv ikke slutten er det helt store. Det går med andre ord som man forventer.

Konklusjon
Arne Lindtner Næss står nok en gang for regien og gjør en helt okei film i så måte. Dette er langt i fra hans beste barnefilm, men heller ikke hans dårligste. Dette ender opp litt mer midt på treet og er noe jeg anbefaler om du har sett alle de andre filmene. Skuespillet er heller ikke det beste, selv om barna gjør sitt beste. Men også de voksne sliter med å være så overtullete som rollefigurene krever. Likevel er dettte en film som gjør jobben sin og er på en helt ok avslutning på dette eventyret om Olsenbanden Junior. Det er imponerende at franchisen har holdt det gående gjennom seks filmer og en julekalender uten at publikum gikk lei.