---

Ingress:

Bjørn Lund er en arbeidsom kar med sin gode utdannelse fra Handelshøyskolen. Han sikler på stillingen som kontorsjef i firmaet han jobber i. Men det er ikke bare lett å få en slik stilling i dette firmaet, fordi det kreves mer enn bare gode karakterer og solide skussmål for å få innpass i bedriften. Det er nemlig et krav fra ledelsen at alle sjefer skal være gift. Men Bjørn lar seg ikke stoppe av et slikt lite hinder, selv om han ikke en gang har kjæreste. Han søker på stillingen og møter på intervju. Han sier at han er blitt hemmelig gift for kort tid siden. Alt går helt etter planen og jobben blir hans. Men det er bare en liten hake: I det han skal til å gå fra intervjuet blir han bedt om å stille opp med sin kone på en firmafest. Nå begynner problemene å tordne seg opp og han må skaffe seg kone i en fart. Eller kanskje han bare kan låne en?

Anmeldelse:

Filmen er basert på den danske forfatteren Erik Poupliers bok ‘Lån mig din kone’ fra 1957, og også den danske filmversjonen av boken, ‘Laan mig din kone’ fra samme år. Konseptet er litt artig. Her låner hovedperonen en kone av en bekjent, og det går ikke helt upåaktet hen. Dama til vennen er en svært spesiell dame og det byr på litt utfordringer for å si det mildt. Og når sjefen til Bjørn blir interessert i Bjørns lurekone, morer hun seg svært med denne oppmerksomheten hun får av sjefen. Slike firmafester er ikke så rett frem de heller, selv om vi befinner oss på 1950-tallet. Og når Bjørn Lund fester blikket på sjefens datter, begynner forviklingene for alvor. Og det blir ikke bare med denne festen, men flere tilstelninger, og dette liker mannen til lånekona veldig dårlig.

Regissør Edith Carlmar hadde året før 'Lån meg din kone' en stor suksess med folkekomedien ‘Fjols til fjells’. Hun har fått med seg ektemannen Otto Carlmar som manusforfatter. Etter suksessen  ‘‘Fjols til fjells’, var det nok veldig mye å leve opp til. 'Lån meg din kone' er en ny forviklingskomedie. Den er ikke fult like morsom og underholdende som ‘Fjols til fjells’, men så skal det noe til å toppe Leif Justers mest anerkjente rolleprestasjon noensinne. 'Lån meg din kone' er likevel ganske fornøyelig i en film som sjarmerer, og underholder. Carlmar-paret viser nok en gang at de kan lage film. Edith gjør igjen en stødig regijobb og får frem nærmest det beste i materialet. Otto har laget en god norsk adopsjon av denne danske filmen, i form av et manus som byr på en del moro, selv den dag i dag.

Skuespillet er ganske greit for sin tid. Randi Kolstad gir en leksjon i hvordan sjarmere på film. Hun var en stor stjerne for sin tid og viser hvorfor publikum likte hennes nærvær på skjermen. Hun er god på å ta oppmerksomheten og kjøre showet som den perfekte norske lånekonen og drømmedame Anita. Den store norske filmstjernen, Sonja Wigert, spiller også i filmen. Hun gjør et en god komirolle som du legger litt merke til, uten at hun overdriver skuespillet. Hun viser at hun også kan spille dobbeltroller. I andre bærende roller finner vi skuespillere som Atle Merton, Tore Foss og Vigdis Røising. I de mindre rollene treffer du andre kjente fjes som Rolf Just Nilsen, Aud Schønemann, Elsa Lystad og Turid Balke.

Thememusikken er også svært sentral i filmen, i sangen med samme tittel som filmen. Sangen ble en stor slager, og var i 1958 noe alle gikk å nynnet på. Sangen er ganske minneverdig presentert av den svensknorske komponisten Maj Sønstervold som står for både sang og komposisjon og hun har også resten av filmmusikken.

For å oppsummere er historien ganske grei å basere en film på. Dette er riktig så festlig til tider. Det er ikke like komisk som ‘Fjols til fjells’, men er ettertid blitt betraktet som en norsk klassiker. Carlmarparet viser nok en gang at de kan sine saker og Edith bruker mange artige små filmatiske virkemidler som er med på å krydre inntrykket. Filmen er helt klart verdt å se og fremstår som et ganske brukbart innslag for en filmkveld med litt lett norsk underholdning fra god gammel årgang.