Vi følger CIA-agenten Valerie Plame i hennes arbeid for å skaffe til veie informasjon om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Det har nemlig kommet CIA for øret at Irak har importert 60 000 aluminiumsrør som man tror de bruker til å framstille en atombombe. En i CIA er nesten helt sikker på at Irak har masseødeleggelsesvåpen, og han kjører hardt mot hardt. Det kommer også et rykte at Irak skal ha kjøpt uran fra Niger. Valeries mann har vært mye i Niger og han kan avkrefte at dette stemmer. Hvis Irak har en atombombe eller snart har en så er det en megasak for USA og det betyr bare en ting, nemlig krig...

Dette baserer seg på virkelige hendelser i tiden rett før og under Irak-krigen sett fra USA’s side. Filmen bygger på en sak som er dekket godt i mediene og bringer ikke så mye nytt på banen. Filmskaperne har riktignok gått mer i dybden på sakene, men om du har lest mye om dette fra før av, kan dette kanskje bli litt kjedelig i lengden. Det er ikke så mye ved saken, annet enn at den er litt kontroversiell. Særlig med tanke på presidenter som uttaler seg om noe som ikke viser seg å stemme med virkeligheten, og til og med går til krig på grunn av det. Det er interessant å se følgene av en slik løgn og hvilke ringvirkninger det får for nasjonen. Hvor lenge kan et enkeltmenneske stå på ord mot ord mot presidenten for å få frem sannheten? Her får man hele historien om dette litt mørke krigskapittelet i USA’s historie, der de bare fikk veltet en edderkopp, men samtidig ødelagte et helt land.

Naomi Watts og Sean Penn er solide og viser en del av sitt repertoar. Begge deres rollekarakterer er sterke individer som står for det de tror er rett. Naomi Watts er troverdig som den sterke Valerie Plame, som biter i seg beskyldninger og avisoverskrifter som vanærer hennes navn og rykte til nasjonens beste. Sean Penn er hennes bedre halvdel i Valerie Plame som tar den stikk motsatte rollen. Han setter hardt mot hardt for å få sannheten frem, koste hva det koste vil. De to klarer å vise motsetningene i dette etter hvert så skrantne ekteskapet, der idyllen blir brutt gang på gang med deres sterke personlige meninger. Watts klarer balansegangen i å tro på sine kilder og samtidig handle. Penn på sin side er sterk og karismatisk i sin framføring av hans politiske rolle for å sikre at ikke nasjonen blir ført bak lyset av de få personer som sitter ved makten.

Regissør, Doug Liman, er en litt fargerik type som har gjort veldig mye forskjellig i filmens tjeneste. Han begynte sin karrière med den suksessfulle filmen Swingers fra 1996. Senere kom den stødige narkofilmen ‘Go’, før han gikk over i litt mer actionthrillerland med ‘Hvem var Jason Bourne’ i 2002. Deretter fulgte han opp med kinosuksessen ‘Mr. & Mrs. Smith’, for så å komme med floppen ‘Jumper’ i 2008. Og her over i det mer troverdige hjørnet med denne nedtonede dramafilmen. Liman har fått skapt en grei film. Den er ikke helt slik du forventer. Jeg hadde håpet at thrillerbiten i filmen skulle være mer fremterdende. Filmen går seg kanskje litt fast i saken som blir litt for konkret. Selv om hendelsen skalerer seg opp, føltes ikke dette som det helt store av den grunn. Det er riktignok svært troverdig fremstilt, og du får se hvordan de ekte personene klarte seg gjennom de offentlige høringene som fulgte for å komme til bunns i saken. Skuespillerne gjør også sitt for at dette fungerer, og dette hadde nok falt helt igjennom med et svakere 'cast'.

Om du liker filmer med rot i virkeligheten, er dette rett i din gate. Dette er et menneskelig portrett av en splittet familie som blir offer for nasjonens usannheter som spres for å ha en god nok grunn til å gå til krigen som Amerikanerne så bittert ønsket. Men filmen er meget dramaaktig i formen, og du må være forberedt på det for å omfavne filmen. Om du liker mye handling, action eller thriller, bør du kanskje se noe annet. Filmen er ganske vellaget, men feiler litt i presentasjonen. Saken er kanskje litt bedre enn filmen og det gjør at jeg bare ruller en firer på ternignen. Det hele oppfattes sikkert av noen som både viktig og underholdende, men det mangler litt for å få dette virkelig til å gnistre.