---

Terningkast:


Ingress:

Postmannen Roy er av den litt tvilsomme sorten som driter i om brev kommer fram eller ikke. Han gjemmer unna brev hvis folk er frekk med ham og åpner posten til dem han ikke liker. Hans sosiale liv er ikke stort å skryte av og det er nesten ingen som liker ham, bortsett fra en dame på jobben som er håpløst forelsket i ham, uten at han skjenker henne en tanke tilbake. Roy har dog et prosjekt. Han blir avstandsforelsket i Line som jobber på et vaskeri. Men så var det dette å finne en måte å møte henne på. En dag glemmer hun nøkkelknippet sitt i postkassen. Da slår han til og bryter seg inn hos henne og sjekker ut kåken. Han kopierer også nøkkelen for sikkerhets skyld, så han kan komme tilbake. Han lusker først litt i kulissene før han på meget snedig vis kommer innpå Line...

Anmeldelse:

Filmen begynner med at en litt tvilsom type forsøker å stjele en nøkkel fra en autoritetsperson. Han prøver å svelge en nøkkel før han nesten kveles og faller sammen. Mannen som truer får etter hvert tak i nøkkelen å stikker avgårde så raskt beina kan bære ham. I neste scene forflyttes vi over til postkontoret. Der forsøker en litt lav kar å hoppe etter en røykpakke som en mye høyere mann holder opp og gjentar at han ikke burde røyke. Litt etter litt får vi vite at postbudet heter Roy og er en svært spesiell fyr. Selv om mye virker litt kaotisk i begynnelsen, får du det store bildet etter hvert. Alle scener i filmen er med for å berike dramaet og historien som fortelles.

Her får artige situasjoner på løpende bånd. Det blir mange absurde hverdagssituasjoner i et bybilde og på arbeidsplassen. Som eksempelvis når kollegaen får ros for at han kan alle navnene på postruten sin etter to uker. Det synes Roy bare er tull og ikke skjønner vitsen med det. Og da de andre blir litt snurt av hans bemerkelser om saken, blir han konfrontert med hva han er så god på. En dame som er håpløst forelsket i Roy kommer med uttalelsen at han er veldig flink til å gå, og da knekker de andre samen i latter. Vi får også servert en god del andre slike scener og andre av den mer mørke sorten. En del av scenene er fantastisk morsomme, som eksempelvis en legendarisk scene der vi får se Trond Fausa Aurvaags karakter, Espen, synge ‘Born to be wild’ med en så mangelfull innlevelse som jeg aldri har sett før. Mye av humoren spriter opp filmen og krydrer det dystre dramaet.

Dette er Pål Sletaunes debutfilm. Han har klart å lage noe helt særegent innenfor norsk film. Filmen ble bejublet og det ble sagt at filmen var med på å føre norsk film inn i en ny og friskere retning. Senere har han også kommet med den også mørke komedien Amatørene før han beveget seg bort i mørke thrillere som Naboer og Babycall. Sletaune ser ut til å ha en forkjærlighet for det mørke i mennesker. Denne filmen er gjennomført mørk i alle ledd. Vi får se et dystert portrett av Oslo Øst alla 1985. Her finnes ikke så mye positivitet i skildringene og alt er svært grått og trist. Karakterene har ikke noe å juble over, og fremstår som en mengde grå mus, eller på annen måte slitne sjeler som har fått nok av livets motgang. Selv husene er slitne og de ligger ofte i mørke bakgater. Alt er herlig gjennomført dystert på en måte som beriker filmen.

Skuespillet er også stødig levert. Robert Skjærstad viser seg frem i hovedrollen, som postbudet Roy. Dette er hans debutrolle på spillefilm og han er nærmest perfekt som den snuskete og uflidde postmannen. Karakteren Roy er svært interessant å følge. Du vet aldri helt hva han kan finne på. Han bryr seg ikke så mye om skikk og bruk eller regler. Roy lever i sin egen verden og er ikke interessert i andre enn akkurat dem han tilfeldigvis er forelsket i. Roy passer perfekt inn som bindeleddet for å lime den snedige lille historien sammen. Andrine Sæther er også god i sin rolle som Roys store kjærlighet, Line. Hun klarer å spille den trøtte hverdagskvinnen Line på en overbevisende måte. Line har det jo ikke så godt og Sæther får frem flere sider ved rollfiguren. I andre roller treffer du skuespillere som Per Egil Aske som Georg, Eli Anne Linnestad som horen Betsy og Trond Høvik som Sæther. Og du får en del artige innslag i biroller, som den i ettertiden Trond Fausa Aurvaag, Henriette Steenstrup, Bjørn Sundquist og Karl Sundby. Det er jo ofte også birollene her som står for den største komikken i filmen.

Konklusjon
Dette er gjennomført i alle ledd. Til tross for at filmen er svært mørkt, gjør humoren dette svært artig til tider. Filmen har sin sjarme som jeg bare digger mer og mer etterhvert som filmen skrider fremover. Budbringeren har faktisk også vokst litt siden første gang jeg så den. Da klarte jeg ikke helt å le av alt det dystre, men nå er jeg sjeleglad for at jeg gav filmen en ny sjanse, fordi dette er virkelig en god film med en del minneverdige scener. Filmen er litt kort, men den er såpass mettet med handling og absurde situasjoner at filmen føles lengre. Til tross for dette, blir den heldigvis aldri kjedelig et sekund. Dette er svært underholdende hele veien og nesten så bra du kan få det innenfor et norsk budsjett. To tomler opp for Budbringeren og Sletaune.