Arthur er som et barn som aldri har vokst opp. Han er en svært rik playboy som har fått alle pengene rett opp i hendene. Alt han bryr seg om er å leve livet på første klasse, med masse damer og så mye alkohol han kan konsumere, fordi han er nærmest alltid full. Men moren hans er litt lei av at Arthur aldri tar ansvar for noe i livet. Han er som et skip uten anker og de som sitter med pengesekken ønsker å taue ham med et annet skip. Derfor gir hans mor han et ultimatum. Enten gifter han seg med den også velstående Susan, som han ikke elsker, eller så får han leve uten en krone av formuen som er satt av til han på 950 millioner dollar. Hans valg blir først enkelt, han velger jo selvsagt pengene. Men det er inntil han møter Naomi, som blir hans store kjærlighet...

Filmen begynner med Arthur som drar ut på en kjøretur i sin Batmobil utkledd som Batman. Det vil si at han sitter bak og drikker imens sjåføren, som er utkledd som Robin, blir kommandert til å kjøre fortere og fortere. Dette er gøy helt til de blir stoppet av politiet. Arthur er sørpe full, og det at politiet dukker opp og fengsler ham blir bare en spøk. Dette viser godt hvordan Arthur lever livet sitt, der alt bare er en vits for ham. Ikke noe han gjør får følger for ham, fordi han har penger nok til å betale seg fri fra alle bekymringer. Men familien rundt ham begynner å bli mektig lei av at hans negative omtaler av familienavnet. Det er derfor moren begynner å tenke på å finne en måte å få ham til å vokse opp å ta litt mer ansvar i livet, eller i det minste leve med noen få regler under mer normale rammer, som alle de andre i samfunnet. Han får da valget om han skal velge å fortsette å ha pengene han er blitt så glad og gifte seg med Susan eller velge å velge den store kjærligheten og ikke motta en krone.

Valget i filmen er sikkert vanskelig for noen og en hver. Mange tenker nok at du kan oppnå mye med så mye penger, imens andre ville gitt katten i det og tenkt med hjertet. Hva kommer Arthur til å velge? Han føler livet sitt er over om han må gifte seg med Susan. Men han er jo født med sølvskje i munnen og synes også det er vanskelig å gi slipp på å leve livet på første klasse. Men det at han må gifte seg med Susan og ikke den han egentlig elsker, er litt å ofre. Kommer han til å velge med hjertet eller lommeboken? Det er det du skal finne ut i løpet av filmen. Konseptet er veldig enkelt, men det er et ganske artig dilemma. Det er fordeler og ulemper med begge forslagene.

Dette bygger på klassikeren Arthur fra 1981 med Dudley Moore i hovedrollen. Plottet er fremdeles det samme. En rik playboy får et umulig valg. Arthur har også den karakteristiske flosshatten, men tidene har endret seg og det er rimelig at filmskaperne gjør forandringer i historien fra den gamle klassikeren fra 1981. Her er det moren hans som bestemmer i selskapet som sitter på alle pengene som Arthur bruker. Butleren er også byttet ut med en dame som fungerer som barnepike. Den store kjærligheten heter ikke Linda men Naomi og er ikke skuespiller men en forfatterspire.

Men bortsett fra disse små forandringene får vi en en ny og litt yngre Arthur denne gangen. På en måte passer det litt bedre fordi damene hans da er litt mer på hans egen alder, men ting virker ikke fullt så vilt når han ikke er ser ut som en gammel pamp med et svært ungt sinn. Men i det store og det hele er filmen greit konvertert til vår tid. Jeg skjønner dog ikke helt hvorfor filmskaperne valgte å lage ny versjon av en film der man egentlig hadde fått maks ut av konseptet. Jeg følte at dette kanskje ikke var noen god ide, og det tenker jeg fremdeles når når jeg ser filmen.

Den første filmen var drevet av gode skuespillerprestasjoner som gjorde filmen verdt å se. Russel Brand er et veldig rocket valg for en ny Arthur. Han er noe yngre og litt råere enn den gamle versjonen av Dudley Moore. Men der Moore var en eksepsjonelt god karakterskuespiller klarer ikke Brand å levere fullt samme klasse. Brand forsøker kanskje litt å kopiere Moore uten å klare det noe særlig. I tillegg er ikke Brand like god til å spille full som Moore. Man kjøper med andre ord ikke helt Brands bleke og lite engasjerende versjon av denne rike playboyen Arthur. Brand har et artig og litt rocka utseende, men det er alt han klarer å tilføre rollen.

Det blir også forsøk på å caste gode skuespillere i de andre rollene. Helen Mirren spiller hans barnepike og hun fungerer godt til det, men klarer ikke helt å redde filmen alene, selv om hennes rolleprestasjon er av de mer minneverdige i filmen, trenger man en god Arthur for å få denne filmen til å skinne. For å erstatte Liza Minelli får man den noe ukjente Greta Gerwig som Naomi. I forhold til Minelli er jo Gerwig kanskje litt søtere, men hun har ikke helt den samme attityden. Hun gjør dog rollen sin etter oppskriften selv om hun er langt fra noe Drew Barrymore på søthetskalaen. I andre roller treffer vi andre storheter som Nick Nolte og Luis Guzmán.

Filmen har ikke det samme driven som første film. Og mye av grunnen er at Russel Brand ikke er like god skuespiller og ikke klarer å skape like stor sjarme som Moore mesterlig gjorde. Brand er riktignok komiker, men klarer ikke å ha den samme timingen som trengs for at komikken skal fungere helt etter hensikten. Hele filmen er basert på denne skuespillerprestasjonen og når den ikke fungerer helt, faller hele korthuset nesten helt sammen. Jeg hadde forvenet at dette skulle være morsommere og ha mer å by på. Det skal jo litt til å lage en ny versjon av dette som er like god som originalen, uten å skulle legge til noe her eller endre på ting. Filmskaperne har riktignok forsøkt å legge inn nye spøker, men selv om noe er morsomt innimellom er det ikke alt som treffer.

Filmen føles dog helt grei å se, men jeg irriterer meg litt mer over denne versjonen av karakteren Arthur mer enn å mores over ham. Dette gjør at filmen ikke løftes til de høyder som man forventer av en vellykket romantisk komedie. Filmen er også litt lengre enn originalen og filmskaperne forsøkerer å få litt nye perspektiver på tingene. Alt kulminerer egentlig i at Brand ikke er helt den solide nok skuespilleren til å bære en slik rolle og gjøre hele filmen helt alene. Han klarer det riktignok helt greit og dette er ikke direkte dårlig, men jeg synes at om du først skulle bruke over 90 minutter av livet sitt på historien så velg heller klassikeren Arthur fra 1981 som er mye bedre, mer sjarmerende, mye morsommere og lettere å like enn denne nyinnspillingen.