---

Terningkast:


Ingress:

Det er tidlig 80-tall. Vi befinner oss på den engelske landsbygda. Will har en trygg og kjærlig familie rundt seg, men han blir kanskje passet på litt for mye og har få eller ingen venner. En dag møter han litt ufrivillig den rampete gutten Lee Carter som alltid kommer på gangen. Will sitter også på gangen denne dagen fordi klassen hans skal se på film, og det får ikke han lov til av sin dypt religiøse mor. Lee Carter er en gutt uten foreldre som bryr seg om ham. Han bor med sin bror og en mor som alltid er på farten som flyvertinne. Lee Carter later som han tar på seg skylden for en episode på gangen som involverer et knust akvarium, og som betaling for dette må Will være med i filmen som Lee Carter lager på stuntsiden. Filmen er en hyllest til superhelten Rambo. Dette blir starten på et vennskap for de to ulike guttene. Og filmen endrer stadig karakter og flere og flere blir involvert. Dette setter vennskapet på prøve for de to...

Anmeldelse:

Filmen begynner med at en gutt må lese fra bibelen utenfor kirken foran en forsamling. Dette er selvsagt Will som forsøker å gjøre sitt beste under den strenge religionen han føler seg tynget av. Deretter klippes det over til en kinosal der Lee Carter sitter å ser på Rambo og røyker imens han filmer det hele så han kan lage seg kopier av filmen etterpå. Vi får et lite klipp fra ‘Rambo - First Blood’. Det er den barske scenen der Rambo har kniven på strupen på en annen mann og serverer en replikk man flirer godt av: ‘Don't push it, or I'll give you a war you won't believe.’. Dette gjør at man allerede der kommer inn i den muntre stilen og lekenheten i filmen.

Det er kult å dra tilbake i tid til 1980-tallet. Her får man en tidsalder fritt for Internet og datamaskiner. Dette er et flott utgangspunkt for en film. Her får vi se gutter fra forskjellige sosiale kår. Man drømmer seg litt tilbake til slik det var da man selv var barn når man ser dette. Her leker de Rambo i skogen og at på til lager film av det. Det må være en hver unges drøm på den tiden, og det ser det ut som resten av skolen også tenker. Det går ikke lang tid før filmprosjektet til guttene begynner å ta av. De blir populære og får seg nye venner blant de kule. Men det er ikke så lett å være barn, fordi det er lett å bli misunnelig og Lee Carter laget egentlig filmen alene, og ville egentlig fortsette med det, men så blander Will inn en masse andre folk. Det blir det lett litt bråk av.

Karakterene er ganske bra laget. Først har vi Will som er en meget snodig unge. Han har kongler i skapet og tegner rare tegninger på guttetoalettet på skolen. For ham er livet en stor lek og han drømmer ofte seg bort i alle tenkelige situasjoner. For ham blir denne filmen de lager en skikkelig befrielse og en lek han aldri hadde drømt om å delt i. Det blir også spennende for ham når han ser at han blir populær av å være den han er. Lee Carter er ganske motsatt. Han vil helst holde seg alene og slipper ikke folk tett innpå seg. Han driver på med å stjele, lure og bedra folk med en frekkhet man sjelden finner maken til. Men han er blitt sånn for en grunn og er egentlig en gutt som er god på bunn.

Det er en god del humor blandet inn i filmen. Son of Rambow serverer oss også en god dose sjarm med på kjøpet. Dette er en morsom og underholdende film uansett om man har kjennskap til Rambo-filmene eller ikke. Jeg liker at humoren forsøker å være litt småsnodig og rar. Det blir merkelig i det de franske utvekslingstudentene ankommer skolen. En fransk gutt med navn, Dider, kommer i en svært snodig feminin bekledning. Han blir da plutselig skolens store kule fyr som alle jentene faller pladask for. Scenene med den merkelige franske gutten gir mye humor og sær indifilmfølelse tilbake til filmen. Dette ligner litt på ‘Napoleon Dynamite’ til tider og humoren er litt i samme gaten, men kanskje enda mer herlig laget til tider. Man småhumrer litt av alt det rare man her tar del i.

Man skulle aldri trodd at det var så underholdende å se en film om barn som dette. Barn er litt søte på film og de er tvers igjennom ærlige i hvordan de uttrykker seg. Det liker jeg. Man finner heller ikke så mye som ligner helt på dette, og det gjør det jo ekstra kult. Det blir også en fin avrunding på filmen. Filmen engasjerer deg på sitt vis og har et fint budskap om vennskap. Effektene er også bra gjennomført. Man får også noen veldig stilige sekvenser som delvis er animert og med heftig bluescreenbruk. Dette er en fiffig måte å beskrive drømmer på. Det er billige men stilige tegneserieeffekter her. Son of Rambow var ikke helt som jeg hadde trodd på forhånd, men om du liker litt kreativ filmmakeri utenfor Hollywoods maskineri, så er dette en film du bør prøve deg på.