Det er travelt for vaktmesteren, ved kallenavnet maestro, som jobber på en musikkskole. Han er som en slags far for alle elevene. Han passer på dem og og trøster, skjeller og smeller. Maestro ordner alt, til og med dirigerer, eller å skaffer hybel til de som trenger det. Elevene har mer enn nok med å bare spille musikk og det ser ikke ut til å bry seg om noe annet. Særlig er det svært mye øving før elevene skal prøvespille for de store orkestrene. Da gjelder det å finne hjem og steder der musikkelevene kan øve i fred uten at de blir forstyrret eller at de forstyrrer andre. Det kan bli mye gøy med musikknerder når de forsøker å utøve det eneste som opptar dem nemlig musikk...

Filmen begynner med at et storband spiller i et rom mens Leif Juster henger opp hvite plakater med introduksjon av skuespillerne og de som er med å lage filmen. Han er selvsagt vaktmesteren og må gjøre alt grovarbeidet på musikkskolen. Elevene er kjeledeigene som alltid må få det akkurat som de vil og det er at de får øve så mye de klarer. Det er jo det som er viktige. Øve, øve, øve til det kjedsommelige. De skal nemlig holde stor konsert på slutten av semesteret og det er det de kaver og sliter seg igjennom for å utføre. Det er nemlig hele den musikalske æren som står på spill.

Dette er en norsk komedie fra 1967. Her får du komiske innslag ved hjelp av situasjoner som oppstår og litt replikker eller karakterer som oppfører seg litt merkverdig. Juster er ganske intens til tider og han gjør litt av filmen, selv om dette aldri blir så gøy som jeg forventer. Det er ment au du skal le hver gang noen sier 'Juksemaker Pipelort' og den slags. Men er det egentlig så gøy i lengden? Dette er kanskje litt vell sært til tider og jeg skjønner ikke helt hvor filmen vil til alle tider. Det blir mye musikkøving på sære steder og det kan jo være litt gøy, bare det blir for mye av det. Du får også litt enda særere greier med at vi får se noen elever som går på veggene og til og med i taket. Akkurat det opptrinnet smilte jeg ikke av en gang. Det blir bare mildt sagt rart.

Filmens historie er svært, svært tynn. Alt er bare smørt sammen og består av en del scener satt etter hverandre. Det er karakterene som drar dette framover. Det er jo en liten rød tråd, men den er ganske tynn. Det er ikke gitt at rekkefølgen på scenene egentlig kunne vært helt annerledes, og du kunne fått omtrent det samme inntrykket. Jeg synes med andre ord at filmskaperne burde ta litt mer seriøst på oppgaven i det å lage filmen. Man bør ikke lage film av en hver historie bare den er skrevet ned på et manuspapir. Du møter blant annet en masse rollefigurer og samtidig kommer du ikke inn på noen av dem, utenom vaktmesteren da. Det er merkelig for vaktmesteren skal liksom være hovedkarakteren, men det er ikke alltid han som er i fokus. Han er der mer som en viktig birolle.

I hovedrollen finner vi Leif Juster og han passer godt til å være en litt småbekymret og engasjert vaktmester. Uten ham hadde nok ikke dette vært stort. Han er limet som binder hele filmen sammen, om man kan si det slik om noe som er såpass usammenhengende som dette. Musikkskoleelevene er mildt sagt av svært varierende karakter når det gjelder skuespillerprestasjoner. Synne Skouen er jo en som kan te seg litt foran et kamera. Hun har jo en flott sjarme og er sånn passe grei som musikkskoleelv. Vi treffer også en god del andre store norske kominavn som Carsten Byhring (Kjell fra Olsenbanden), Willie Hoel (Doktor Grå i Fjols til fjells) og Henki Kolstad (Vi gifter oss). I andre roller treffer vi Henny Moan, Arne Aas, Synne Skouen og Gudrun Waadeland.

Regien her er ved mesterregissøren Arne Skouen. Dette er hans nest siste film og kraften har mildt sagt begynt å renne ut av den gamle mesteren. Han har til og med skrevet manuset, som ikke er mye verdt det heller. Kanskje han ville lage noe helt annerledes enn kvaliteten og seriøsiteten han hadde skapt fra før av, men han må jo også ta med i beregningen at det også er andre enn ham som skal se filmen. Dette er jo svært annerledes enn hans første film Gategutter og også noe helt annet enn hans store mesterverk ‘Ni liv’. Jeg liker mye bedre når Skouen lager dramafilm, fordi dette ble egentlig litt for kjedelig og svært lite morsomt. Det er dog godt fotoarbeid, men hva hjelper vel det når ikke det som filmen helt holder mål.

Jeg vil tro at dette ikke er noe for de fleste, da humoren blir for lite synlig og du får litt for sær situasjonskomikk med så rare rollefigurer at det halve kunne vært nok. Ble nesten litt oppgitt innimellom over hvor rart ting kan bli. Dette var igrunnen noe stort møl som er severdig på et vis, fordi du får servert store navn her innimellom. Men dessverre var dette en stor skuffelse. Jeg hadde forventet mer av dette med alle disse stjernene på plakaten, men regissøren har ikke klart å bruk dem på beste måten heller. De fleste av dem har bare ørsmå biroller. Du kommer ikke nært på noen rollefigurer og det er et stort savn, og du har ingen å identifisere deg med. Om du liker det sært og enkelt kan dette kanskje falle i smak, men som en vanlig folkelig komedie var dette spedt og svært lite allment humoristisk.