Vi befinner oss i en småby på Østlandet. Odd jobber som politimann og går ofte i butikken hos innvandreren Jesus, som har byens billigste priser på dagligvarer. Iris jobber som sykepleier og er alenemor for tenåringen Elin. Det blir veldig mye ekstravakter for Iris på sykehuset og når hun er hjemme vasker hun rent så det lukter Salmiakk i hele huset. Hun sliter med depresjoner etter å ha blitt forlatt av ektemannen og sover dårlig om natten. Hun drømmer om nabomannen Odd, som driver å tar saltoer i an marsj på trampolinen, imens hun ivrig står på verandaen med kikkert og teller. Elin er ute etter billig rus for å flykte fra hverdagen og bytter bort vin mot piller med en gammel dame. Hun jobber innimellom som barnevakt for Maria som er høygravid og skal ha barn med sin Erik. Hun jobber i fiskedisken på et supermarked på dagen og er mor om kvelden for sønnen sin. Erik på sin side er svært lite hjemme. Han er alltid ute og jobber og forsøker å skaffe en karrière. Men han er ikke helt den han gir seg ut for å være og er mer opptatt av store pupper og raske penger enn at familien skal greie seg. Det viser seg at Erik har ført Maria bak lyset og han har ikke betalt skatt og skylder 450 000 kroner. De kommer og vil ta Eriks del i Maria og Erik sin leilighet. Alt ser veldig mørkt ut...

Det hele begynner litt uoversiktlig med at man møter en masse folk. Det er litt vanskelig å få det riktige overblikket i begynnelsen, men så syr dette seg i sammen, sakte men sikkert lapp for lapp. Alle man møter er relatert til hverandre på en ganske okei måte. Det er veldig mange historier som skal snøres sammen. Fealingen er veldig dyster og filmen blir ganske greit bygget opp. Det hele inneholder en del svart humor som krydrer det hele, selv om dette aldri er noe du ler veldig høyt av. Men derimot smiler jeg litt av enkelte dystre situasjoner der småhumoren titter frem. Her får servert en rekke mennesker som føler at plikten og arbeidet er selve livet. De strever seg frem gjennom hverdagen og finner nesten aldri tid til kjærligheten i livet.

Filmen forsøker å fremstå som en svart komedie om hverdagens liv, eller det var i alle fall det jeg så for meg før jeg så filmen. Men dette er verken særlig morsomt eller hverdagslig nok til å fylle noen av de karakteristikkene. Filmskaperne jasser dette litt opp, og ting blir skrudd til for mye tider til tider. Likevel glemmer filmskaperne humoren opp i det hele, og det kunne virkelig ha endret inntrykket. Folk som forventer en sort komedie blir nok svært skuffet. Filmen har dog det sorte intakt her i begynnelsen. Det er da kanskje noe. Dette fungerer egentlig mer som et sort drama. Det er heller ikke så mye å kjenne seg igjen i. Hverdagsliv finner du lite av i filmen. I min hverdag er det i alle fall ikke noe narkotika, våpen, ran og forsøk på desperate drap og så videre. Men om du begynner å akseptere filmen mer for det den virkelig forsøker å bygge opp, føles ting med en gang litt bedre.

Mona J. Hoel debuterte med den gode dogmefilmen ‘Når nettene blir lange’ i år 2000. Dette er hennes andre spillefilm og den byr også på noen øyeblikk. Hoel har beveget seg litt bort fra dogmefilmen og har lagt på skikkelig lyd, men hun beholder noen av de rå skildringsmetodene. Hoel klarer å bygge opp en veldig god stemning i begynnelsen som gør dette fint å følge. Filmen er best når den famler i det dystre. Innimellom slår filmen til med en riktig sjarme og absurde situasjoner som jeg liker. Men mot slutten skranter det hele litt. Ting begynner å dras ut og klisjeene kommer på løpende bånd. Filmen begynner da å falle sammen som et stort korthus.

Skuespillet er dog ganske greit. Det er jo en del store navn på blokken. Men showet blir litt stjålet av Benedikte Lindbeck som leverer som leverer den kanskje mest troverdige tolkningen i filmen. Hun går sånn inn i rollen at man tror på det hun gjennomgår. Dennis Storhøi er også god til sin litt overfladiske drittsekkrolle. Kjersti Holmen spiler den hardtarbeidene moren som er så deprimert at hun ikke ser at hennes egen datter sliter med seriøse problemer. Du får svenske Fares Fares (Jalla, Jalla og Kopps) i en litt annerledes rolle som en mer vanlig innvandrer som driver butikk. Han er nesten ikke til å kjenne igjen og mye er gjort med hans utseende for å få ham til å passe inn i rollen. I mindre roller får vi også innslag fra kjente norske fjes som Terje Strømdahl og Nils Vogt.

Det hele blir for forutsigbart etter hvert og det ødelegger mye av inntrykket. Filmen er godt bygget opp til den siste halvtimen. Og en del kunne med fordel ha vært klippet bort og det er mye å unnvære i filmen. Måten filmskaperen snører sammen alle historiene på slutten blir litt for kjip sammenlignet med hvordan dette starter. Mona J. Hoel viser gode takter til tider og gjør en ganske grei andre film. Om manuset hadde vært skrevet litt om på slutten og noe av filmen hadde blitt kortet ned, så kunne dette blitt riktig så uforglemmelig, men filmen er ikke så verst alt i alt, tatt i betraktning.