Denne historien handler om en mann ved navn Harold Crick og om armbåndsuret hans. Hele Harolds liv består av tall. Endeløse beregninger og bemerkelsesverdig få ord. Armbåndsuret hans sa enda mindre. Hver eneste hverdag i 12 år børstet Harold sine 32 tenner 76 ganger. 38 ganger fra side til side. 38 ganger opp og ned. Hver eneste hverdag i 12 år knyttet Harold slipset sitt med en enkel Windsor-knute, da han da sparte opp til 43 sekunder kontra om han skulle knyttet en dobbelknute. Armbåndsuret synes at enkeltknuten fikk halsen han til å se tykk ut, men sa ingenting. Hver enste hverdag i 12 år løp Harold 6 kvartaler med nesten 57 trinn per kvartal for med nød og neppe å nå bussen som går nøyaktig 08:17. Armbåndsuret nøt den friske brisen som kjærtegnet urskiven mens Harold løp. Og hver eneste hverdag i 12 år gjennomgikk Harold 7.134 selvangivelser i sitt arbeid hos skatteetaten. Harold kan svare på vanskelige mattestykker raskere enn du taster dem inn på en kalkulator. Og hver enste dag da han jobber unte han seg bare 45,7 minutters lunsjpause og 4,3 minutters kaffepause. Og alt dette ble nøye tatt tiden på av hans armbåndsur. Ellers levde Harold et liv i ensomhet. Han gikk alene hjem, spiste alene, og presis hver eneste kveld klokken 23.13 gikk Harold til sengs alene. Armbåndsuret la han på nattbordet ved siden av seg for å hvile i mens han tar seg en god natts søvn.

Alt dette skjedde selvsagt før det som skjedde på onsdag. På onsdag snudde armbåndsuret opp ned på absolutt alt. Hvis man hadde spurt Harold ville han nok sagt at denne onsdagen var som alle andre onsdager før denne. Men akkurat denne onsdagen merker Harold at noe er som det ikke pleier. Han hører en kvinnelig stemme som beskriver ting han gjør mens han gjør dem. Det er ikke bare hans tanker og ikke en måte han ville sagt det på for her brukes mye mer velartikulerte vendinger og måter å beskrive ting på. Han begynner å bli redd og lurer på hvem som skjuler seg bak denne kvinnestemmen. Hvorfor skjer dette ham og hva er meningen med denne syke stemmen? Er han i ferd med å bli gal eller er det andre forklaringer på hvorfor dette skjer Harold? Det er bare det at ingen andre kan høre stemmen som kommenterer alt han gjør...

Dette er et svært artig konsept. Å finne en karakter som egentlig finner ut at han ikke er herre i sitt eget liv, er ganske så tøft, og gir rom for mye komikk og gode stunder. Det hele er litt sært, men ligner ikke på så mye annet jeg har sett fra før av. Konseptet er noe som passer ypperlig til å basere filmen på og filmskaperne har fått mye ut av det hele. Det er kanskje litt rart i begynnelsen, men når du innfinner deg med situasjonen, og er med på premissene, er dette svært fornøyelig å følge. Utviklingen er også fin i filmen og du får en historie som spiller på mange strenger. Du får litt kjærlighet, litt redsel, en del komikk og litt frustrasjon med på kjøpet. Alt skildrer en svært vanlig mann i gaten som går på jobb som alle andre. Han har effektivisert hele dagen for å gjøre en best mulig jobb når han er på sin arbeidsplass. Det at han får inn uregelmessigheter inn i hverdagen ser gjør noe med ham. Han begynner å tenke og handle annerledes og begynner å følge andre verdier i livet. Det er rart hvor mye ting som skjer med oss, kan påvirke hele livsførselen.

Humoren er også svært artig og jeg ler mye underveis. Det oppstår mye komikk ut av at Harold forsøker å finne ut av måter han ikke kan dø på. Han forsøker å finne ut mest mulig om situasjonen sin. Det blir mildt sagt en del absurde situasjoner, særlig når Harold skal forsøke å forklare for andre hvordan han har det med denne stemmen, som beskriver hva han gjør til en hver tid. Da han snakker med en psykolog om det, får han bare sagt at han er schizofren og at piller er eneste løsningen. Når han så spør om at hvis stemmen er ekte, om hva han kan gjøre da, er det vanskeligere å svare på for psykologen. Det er masse situasjoner som skjer underveis og mye av det er svært morsomt. Spesielt hvordan Harold reagerer på alt som skjer med ham. Det kan jo ikke være lett å være Harold opp i dette, og når sannheten kommer til ham så føles dette svært absurd.

Skuespillet er svært solid og filmen har mange store navn på rollelisten. Will Ferrell er fremragende god i rollen som skatteagenten Harold Crick, og gjør sin kanskje beste rolle noensinne. Han er nærmest perfekt i rollen som den vanlige Harold, som finner ut at noen andre har kontroll over livet hans. Ferrell spiller veldig nedpå og hans karakter er av få ord og derfor er det veldig lett å se på ham hvordan tingene virker inn på hans rollefigur. Ferrell klarer å gjøre at jeg tror på denne illusjonen om at noen styrer ham. Det er noe over hvordan han reagerer og spiller på som gjør det at man virkelig bryr seg om Harold. Her får han en av sine første store hovedroller og får mye mer å jobbe med enn han vanligvis baler med i sine langt enklere og mer elleville komedier. Som Harolds kjærlighet finner vi den Maggie Gyllenhaal som vi kjenner i filmer som Donnie Darko og The Dark Knight. Her leverer hun en frekk, freidig og sjarmerende som baker som ikke vil betale skatt og som Harold må gi bokettersyn. Den eldre stjernen Dusin Hoffman er også med og spiller en av birollene som Professor Jules Hilbert. I andre roller treffer vi Queen Latifah og Emma Thompson.

Det er den tyske mesterregissøren Marc Forster som står bak filmen. Han står også for perler som Monster's Ball, Finding Neverland og Drageløperen. Denne filmen er en ganske annerledes film enn de andre, da det er mye mer humor innbakt i handlingen. I tillegg er alt også litt særere enn hans tidligere filmer. Historien blir fortalt på en fortreffelig måte. Filmen føles aldri kjedelig og filmskaperne kommer traskende med ny utvikling i historien hele veien. Historien og manuset er ganske artig og Forster har virkelig fått fram det beste i det.

For å oppsummere er dette blitt en ganske morsom og litt frisk film. Det er kjekt å se at maniusskribenter innimellom forsøker seg på litt nye ting. Filmen er noe jeg virkelig anbefaler varmt videre, selv om den er ganske spesiell. For deg som liker Will Ferrell er dette en ‘must see’-film. Jeg vil påstå at dette er hans beste film. Han spiller ofte mye biroller og her leverer han en solid hovedrolle. Dette er jo veldig finurlig og en til tider stilig film å følge. Jeg liker at filmskaperne har klart å gjøre Harold Crick veldig i sentrum og bakgrunnene og scenografien er flott gjort for å fremheve Crick.