Det hele begynner i år 1280. Her får du historien om William Wallace. Alt begynner med at kongen av Skottland døde uten å få en sønn. Og kongen av England, som var en grusom hedning kjent som Edward the Longshanks, krevde Skottlands trone for seg selv. Skottlands adelsmenn kjempet mot ham og kjempet mot hverandre over kronen. Longshanks inviterte dem til å diskutere en våpenhvile. Ingen våpen og kun en pasje. En bonde i dette grevskapet var Malcolm Wallace, en vanlig borger med eget land. Han hadde to sønner: John og William Wallace. Men de ble lurt og Longshanks får etter hvert drept alle ‘opprørerne’ inkludert William Wallace sin far og bror.

Gutten William blir når dette skjer tatt til seg av sin onkel i utlandet. Mange år senere returnerer William til hjemlandet. Han innleder et forhold til sin barndomsvenninne Murron. De gifter seg så i hemmelighet for å unngå (Jus primae noctis) at landherren skulle kunne ha rett til første natt med hans brud. Men Engelskmennene fortsetter å terrorisere i Skottland og etter at William Wallace sin kone blir forsøkt voldtatt tar William affære og angriper de engelske soldatene som gjorde ham og hans kone urett.

Sherrifen svarer med å kutte strupen på Murron uten at Wallace kan gjøre noe. Han sverger hevn og angriper og slakter ned hele den Engelske garnisonen. Og dette angrepet utvikler seg til et opprør der bøndene griper til våpen mot det engelske overherredømmet. William Wallace spiller en veldig sentral rolle og leder opprøret. Og med sitt store mot og edle hjerte kjemper han for frihet sammen med sine Skotske horder av bønder...

Dette er en film som virkelig gjør inntrykk på meg. Det er alltid spennende å se og høre om store helter som ofrer alt for en god sak. Og William Wallace er selvsagt en av disse. Her får du fortalt hans historie på en flott og storslått måte. Det er så mange elementer i filmen som gjør at dette svært severdig. Vi skal tilbake til en svunnen tid. Helten går igjennom mye som forandrer ham. Det å miste sin far, bror og også sin kone gjør nok noe med ham. Han har med andre ord mistet alt som betyr noe i livet og det gjør kanskje at veien til det å ta de store sjansene føles kortere.

Krig er blodig alvor, og å se slike slag som dette går inn på en. Her ofrer krigerne mye og risikerer en veldig pinefull, langsom død når de dør av ting som blodforgiftning eller at man blør i hjel. Ikke det at ting sikkert gjør det så mye enklere med kuler og krutt, men kampferdigheter komer mer til sin rett i Braveheart og du kan lettere overleve hvis du er en god kriger. Selvsagt spiller også kamptaktikk en veldig viktig rolle og man kan gjøre mye selv i undertall. Det gjelder å bruke ressursene en har til rådighet til det maksimale. Det er lett at det koster mye mer enn det smaker med et slikt opprør, men hva ofrer man ikke for et liv i frihet?

Mel Gibson hadde sin regidebut med ‘The Man Without a Face’ i 1993, som var en ganske grei film. Her tar han alt til nye nivåer med den storslåtte storfilmen, ‘Braveheart’. Det var nok få som trodde på at skuespilleren Mel Gibson var i stand til å lage en så episk filmsuksess som dette. Filmen satte ham i hvert fall skikkelig på kartet også som filmskaper. Han leverer svært stødig regi som du legger merke til når du ser filmen. Alt er så velgjort. Enkelte av scenene er så flotte og virker så oppbyggende når man ser filmen at det er en fryd for øyet. En av disse minneverdige scenene er den som viser det første slaget mot engelskmennene. Hvordan det hele er bygget opp og gjennomført gjør veldig mye av filmen.

Det blir mye lureri og smart kamptaktikk. Det er stilig å se hvordan krigerne fra Skottland narrer engelskmennene til å tro at de har vunnet slaget, for så å komme tilbake med større mot og vrede enn noen kunne tenke seg. Det er litt vanskelig å forklare alt. Dette må oppleves for å skjønne hva som virkelig ligger i disse flotte scenene og stemningen i filmen. Gibson har klart å tenke stort med dette filmprosjektet. Han har åpenbart god sans for hva som fungerer og hvordan fortelle denne historien på en måte som får frem spiriten i William Wallace. Han spiller jo selv hovedrollen som Wallace og det også skulle samtidig regissere dette på samme tid er litt av en bragd.

Skuespillerne gjør en stødig innsats for å skape engasjerende karakterer du bryr deg om. Mel Gibson spiller strålende som den modige frigjøringhelten Wallace. Han har gjennom en rekke filmer vist at han er en som klarer det å skape et naturlig midtpunkt på det store lerretet. Her får han kjørt seg og må vise litt av det som bor i ham. Gibson som Wallace, klarer å vise det engasjementet som skal til for å gjøre en slik helt som dette mulig. Også James Cosmo viser seg som en kriger og modig mann med stor karakter i Wallace sin trofaste krigsvenn i Campbell. I tillegg får du gode innslag fra skuespillere som Brendan Gleeson, Sophie Marceau, Patrick McGoohan og Angus MacFadyen.

Filmen er svært godt laget i alle ledd. Alt er så herlig gjort. Her får du et flott fotoarbeid som gjør dette veldig severdig. Du får servert flotte skildringer av både natur og de store episke slagene. Videre har filmen svært god sminke og flotte kostymer. Bildet er veldig topp og du skulle ikke tro at filmen er laget på midten av nittennittitallet. Musikken er også svært herlig gjennomført av James Horner, som har klart å fange heltemodigheten gjennom sine noter. Det hele er blitt musikk som har stor apell på filmopplevelsen. Også Oscarkomiteen likte falt ganske grundig for denne filmen. Den ble nominert til hele ti Oscars og tok hjem halvparten av dem blant annet for beste film og beste regi.

Selv om ikke alt er helt historisk korrekt, som at man bruker kilt eller krigsmaling, er dette en solid film og en ypperlig fortalt historie. Selve manuset er det Randall Wallace som står for og han har virkelig klart å lage en historie som rører deg som seer. Du får historien om et undertrykket folk som lever i frykt for overmakten, og som forsøker å gjøre noe med den fortvilte situasjonen. Dette er en historie om håpet som er så voldsomt viktig. Uten håpet har man ikke mye å kjempe for. Og innbakt i filmen får du også en del små porsjoner med artig humor som spriter opp inntrykket noe uten at det tar bort alvoret. 

For noen kan det å se en film på nesten tre timer føles litt langdrygt, men om du lever deg inn i det som skjer blir dette lett en vinner. Du får ogås mye underholdning med på kjøpet. Braveheart er et overveldende, følelsesladet historisk epos fylt med lidenskap, forræderi og mot. Dette er kanskje ikke like stødig hele veien som Ridley Scotts Gladiatoren, men Mel Gibson er ikke langt bak og gjør sine saker svært solid. Det er kanskje ikke like mange gode minneverdige scener i Braveheart som i Gladiatoren, men de som er fungerer fjellstødt. Det er alltid underholdende å se store helter entre lerretet og dette er en av de bedre filmene i så måte. Du får en historie om den historiske personen William Wallace og hans liv til han dør. Braveheart ble også en forgangsfilm for slike helter. Om du ikke liker folk som ofrer mye for en god sak er dette ingen film for deg, for alle oss andre som liker helter på film, er dette en stor filmopplevelse.