Vi følger livet på en lukket psykiatrisk avdeling. Vi blir med i hverdagen til pasientene og vi får oppleve menneskene bak disse plagene. Vi opplever dem tenke, føle, elske og hate akkurat som oss andre i samfunnet. Men pasientene har ikke greid å takle livet som ble forventet av dem. Du får en musiker som aldri sier et ord og uttrykker alt gjennom gitaren. En rik playboy hadde alt men likevel buttet livet i mot. En som søkte trøst i pillene i stedet for bibelen. En som lever seg for mye inn i rollen. En som er for stor kleptoman og aldri kan holde lankene unna selv den minste ting. En har søkt for mye trøst i alkoholen og rast seg fra både kone og hjem. Du får ogås bli kjent med en selvmordskandidat. Og vi følger dem en hel dag på den lukkede avdelingen på sykehuset. Det blir en dag med litt sykdom og noe medmenneskelighet...

Filmen begynner ganske nakent med at en person legger en kabal imens fortekstene kommer. Du får da kun lyd fra stillheten og kortene som legges fast og bestemt ned på bordet. Begynnelsen gjør at jeg ikke vet helt hva som venter meg. Snart får du se at det er en ansatt på et mentalinstitusjon som legger ned kortene. Og like etter kommer pasientene veltene inn i filmen. Jeg skjønner etter hvert at nettopp denne begynnelsen passer som hånd i hanske sammen med resten av filmen både i form og stil.

Hva er det med mentalpasienter som gjør at de til stadighet brettes ut på film? Det er en del å kjenne seg igjen i dem. De er bare mennesker de også som alle oss andre. Mange ganger tenker jeg på hvor tøffe disse sjelene egentlig må ha det. Jeg tror det er svært vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være å slite med store psykiske plager. I filmen får vi se hvordan selve hverdagen blir så vanskelig å takle at de må overlate den til andre å pleie seg gjennom den.

Alle har sine særegenheter, men jeg er litt usikker på hvordan dette speiler den virkelige hverdagen på en slik avdeling. Det er vanskelig å si hvordan det var på 1970-tallet forhold til i dag, og så er jo dette snakk om lukket avdeling. De syke blir i alle fall stuet sammen med en god del senger på samme rom. Det kan ikke bare ha vært lett å leve så tett på hverandre når man er så syk, men de ble kanskje vant til all støyen slikt skaper. Det har også sine fordeler da pasientene sikkert ble en veldig sammensveiset gjeng som kjente hverandre på både godt og ondt.

Arnljot Berg har både skrevet manus og regissert filmen, som forsøker å ta temaet på alvor, med en veldig seriøs undertone. Du får også noen små drypp av humor underveis. Det finnes også litt spøk selv i psykiatriske pasienter, i tillegg til noen absurde situasjoner som vi ‘vanlige’ finner litt rare og kanskje til og med morsomme de også. Det hele er veldig nøkternt skildret med få virkemidler. Selv fargene er man sparsom med og dette fortoner seg i flotte kontraster med sort og hvitt. Det passer ganske godt inn i en mentalinstitusjon med at alt er sort hvitt. Her får du veldig lite virkemidler og det føles som en stil i seg selv. Det er nesten ingen musikk som er tilført, annet enn den personene selv opplever. Jeg føler ting blir skildret litt mer slik de sikkert ville vært opplevd når du var på en slik avdeling. Det veksles mellom nærbilder og litt forskjellig andre enkle og greie kameravinkler. Det hele virker kanskje litt for vel strukturert til tider, men på en måte passer det inn i den ellers så nøkterne linje som filmskaperne ligger seg på.

Skuespillet er ganske greit. Du finner en god del ganske talentfulle og kjente norske skuespillere til å traktere rollene. Carsten Byhring spiller mannen som har trøstet seg litt mye med flasken og det passer han svært godt til. Han ser veldig ut som en litt typisk alkoholikeremne. Vegard Hall er flott som den ganske vellspillende gamlingen. Han ser virkelig ut som han har opplevd litt av hvert gjennom livet sitt. Carsten Winger spiller den man kaller Hamlet og det passer han godt til. Man treffer også storheter som Aud Schønemann, Nils Ole Oftebro, Elsa Lystad, Willie Hoel, Ole-Jørgen Nilsen og Roy Bjørnstad. I de litt yngre rollene her får vi Erik Hivju, Arne Lindtner Næss, Gard Øyen og Anders Hatlo

Siden dette bare beskriver en dag på avdelingen er det ikke noe skikkelig historie og ting fungerer heller mer som en skildring av hvordan det kan utarte seg på et slikt sted. Selv om skildringen er litt nøktern med få virkemidler, passer det på en måte ganske godt inn. Det er godt mulig folk brydde seg litt mer om folk før i tiden, men dette virker litt glansbildeaktig til tider. Men skildringen og filmen virker helt grei. Jeg liker godt at filmskaperne forsøker å menneskeliggjøre det hele, men det kan nok være de nesten har litt for stor respekt for disse menneskene bak disse skjebnene. Men dette blir aldri helt på høyde med de store gutta i bransjen, med ‘Gjøkeredet’ som det store spydspissen.

Det hele begynner ganske okei, men føles litt vel konstruert mot slutten. Men selv om dette ikke er helt det store, er det noe underholdning i dette også. Det kommer ogås noe humor, selv om den ikke er slik man skrattler av. Det er vel kanskje aller nådigst et lite smil eller flir på kjeften dette framprovoserer. Om du synes dette hørtes litt kjedelig ut, bør du nok ikke se filmen, fordi dette er ikke noe for alle. Jeg er litt skeptisk til hva du egentlig får ut av filmen i dag. Dette er forsøker ikke akkurat å skape den helt store debatten heller. Det hele begynner okei, men så går luften litt ut av ballongen. Lukket avdeling var ikke noe som svarte helt til forventningene, selv om jeg liker temaet. Det hele blir rett og slett for kjedelig og traust i lengden.