Barndomsvennene Burt (Steve Carell) og Anton (Steve Buscemi) har holdt sammen i tykt og i tynt og har i over 30 år jobbet sammen som tryllekunstnere og opptrer i Las Vegas. Deres show har blitt mer og mer rutinepreget. Og når en ny tryllekunstner, Steve Gray (Jim Carrey), kommer inn i bransjen med en ny frisk vri på presentasjonen, blir det vanskelige tider for Burt og Anton. Nå må de prøve å finne tilbake til sitt gamle jeg. Klarer de å finne tilbake til den gamle gode magien som i sine glansdager? Og når det går unnabakke blir også vennskapet satt på prøve...

Filmen begynner med at vi får se Burt som liten gutt. Han blir ertet av gutta i gaten og er mye alene. Selv på bursdagen sin er han alene hjemme. Han får instrukser for hvordan han skal lage bursdagskaken sin. Og i gave får han et tryllesett. Dette er noe som skal endre hans liv for all tid når han oppdager magiens verden. Her får man mye moro med trylling og alt i dette miljøet på en veldig amerikansk måte. Det blir selvsagt store show i selveste Las Vegas som er en hver magikers mekka.

Jeg må si at jeg ikke hadde hørt så mye om denne filmen før jeg så den. Den gikk ikke på kino og derfor forventer man ikke stort. Dette er en komedie av det slaget man har sett flere av fra før av. Vitsene er ofte litt billige, men de får deg til å småhumre. Men dette er ikke like moro hele veien. Det er nemlig en god del dødperioder og noe av poengene blir av det litt småflaue slaget. Noen av scenene er ganske morsomme som da våre venner holder på med et nytt stunt som går galt og de blir hengende i luften etter beina til hverandre med buksen på knærne. Jada, det er ganske standard, men man skaper i allefall noe komikk over den enkle lesten.

Dette er ingen stor film og er langt unna det å kalle dette for komikvalitet, men skuespillerne gjør virkelig denne filmen og løfter den opp av det som kunne vært noe i nærheten av total katastrofe. I hovedrollen ser vi en Steve Carell som oppleves bedre enn jeg hadde forventet, fordi jeg aldri har likt hans fremtoning på film med få unntak. Han spiller Burt Wonderstone som en stor drittsekk som bryr seg katten om andre og bruker alt han tjener på hans eget velvære. Steve Buscemi fungerer greit. Han digger jeg som skuespiller, men liker ham enda bedre i de seriøse rollene hans der han kommer mer til sin rett. Det er også herlig å se Jim Carrey igjen i en rolle som ganske artig syk magiker. Han spiller erkekonkurrenten til Burt og kompani som en ung og hipp. Han har stunt som å skulle blinke i flere dager og selv om han får papperspray i øynene. Han forsøker også å holde sin urin inne i flere dager og sove på glødende kull. Og sist men ikke minst finner vi den nylig avdøde James Gandolfini i en av hans aller siste roller.

Om man er litt lettledd så kan denne filmen fungere på et vis. Jeg sier ikke at denne filmen er veldig god, men den fungerer som svært lett sommerunderholdning. Jeg og en kamerat lo ihvertfall litt av denne tullekomedien. Nå skal det sies at begge to digger slike tullekomedier. Og det er jo en viss kvalitet å få så mange store komiske skuespillere til å serve poengene. Om man er litt innstilt på at dette ikke er helt topp så finner man litt underholdning i dette. Men dessverre går denne filmen seg litt tom etter hvert og man slutter også da å le. Det slår en at filmen ikke klarer å nå den helt store målgruppen. Man kunne nok tjent på å enten vært enda mer tullete eller mer familievennlig for å slå bedre an.

Denne filmen har du sett før i forskjellige variasjoner fra andre miljøer som eksempelvis Ben Stillers ‘Zoolander’ eller den enda bedre ‘Blades of Glory’. ‘The Incredible Burt Wonderstone’ hadde ikke vært stort om det ikke var for skuespillerne. Jeg velger å gi denne filmen en sterk toer på terningen fordi den fikk meg til å le litt til tross for sine åpenbare mangler av kvalitet i både vitser og poenger. Enkelte scener er oppe og snuser på det klassisk gøyale, men det blir dessverre for få topper og for mange bunner for denne filmen skal kunne bli noe virkelig stort. Litt synd igrunnen med alle de kule skuespillerne og alt det potensiale som ligger i magiens verden. Her får man rett og slett for lite magi og man kunne lagt seg mer i selen for å ta miljøet mer på kornet.