|
Anmeldelse av Delta Force 2 - The Colombian Connection - Film (1990)
|
Film: Delta Force 2 - The Colombian Connection (1990)
Aldersgrense: 18 år
Kategori: Action
Land: USA
Regi: Aaron Norris
Spilletid: 111 min
Mediarating:
 2.4 av 6 |
||
|
Serie: Delta Force | Delta Force 2 - The Colombian Connection (1990) | The Delta Force (1986) |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (15 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Delta Force oppfølgeren er litt vell full av actionklisjeer
Publisert: [ 28. November 2011 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Strømmen av narkotika inn i USA er blitt som en krig som man har mistet kontrollen over. Man trenger derfor Delta Force for å forsøke å forsøke å lamme kilden til at narkotikaen ankommer det amerikanske markedet. Saken har topp prioritet og Oberst Scott McCoy er en av dem som blir satt til å lede det farlige militære oppdraget. Ramon Cota er mannen man skal ta. Han er den største narkofisken som står for mesteparten av narkotikaflommen som kommer inn i Amerika. Han er etterlyst for mord i sytten land og er en mann man virkelig vil ha bort for alt i verden. San Carlos har ikke noe utleveringsavtale med andre land og en viss General Olmedo sørger for at Cota får bli i San Carlos uten noe oppstyr mot en klekkelig betaling. Man har også en agent innenfor Cotas organisasjon og McCoy og hans team blir bedt om å bringe en beskjed videre til denne agenten. Når de snakker med denne agenten får de beskjed om når og hvor de skal slå til for å ta Codta. Alt ser ut til å gå helt etter planen, men da rettsaken begynner blir det framsatt en kausjon på 10 millioner dollars som er lommepenger for Cota. Når Cota blir sluppet fri begynner han å likvidere en av mennene som stevnet ham for retten og hans kone. Når virker det som om all jobben med å få Cota bragt for retten bare har vært forgjeves. Cota drar tilbake til San Carlos og tar også amerikanske gisler som han truer å drepe hvis et millitærteam nærmer seg området han befinner seg i. Nå blir Scott McCoy på nytt sendt ut for å befri de amerikanske gislene... |
|||
|
Anmeldelse: Det hele begynner med et karneval i Rio De Janeiros gater i de sene nattestimer. Man har rigget til et overvåkningssystem for å holde en mann ved navn Cota under oppsikt. Når han ankommer i sin svarte limousin i le av mørket og all oppstyret blir han iakttatt. Han bærer en sølvmaske så det er ikke rom for å ta ham på grunn av utseende. Men på baksiden befinner noen mystiske sjeler seg i narrkostyme. De tar fram sine maskingevær og plafrer løs på overvåkningsbilen. Da arbeidskameratene kommer tilbake til bilen finner de sine overvåkningskollegaer død og gulvet fullt av blod. Cota har også lagt igjen en beskjed om at det ikke er vits i å prøve å arrestere ham for det er nemlig umulig. Deretter drar Cota av sted med fly. På flyplassen i San Carlos i Sør Amerika ankommer Cota. Han er sjefen for kokain produksjonen og han er kommet for å sjekke ut forholdene på en av kokainplantasjene. Cota forteller sin nærmeste rådgiver at det må være en muldvarp på innsiden av hans organisasjon og det er jo ikke bra når man driver med så lyssky forretning som dette. Hans assistent sier at han skal personlig ta seg av det, men Cota ber ham vente. Når Cota ankommer plantasjen sin ser han at en kvinne ikke jobber og heller holder på med barnet sitt og han ber henne kaldt om å gå tilbake til jobben sin, når hun ikke gjør det slår han moren og tar ungen. Dette gjør at faren til ungen som også jobber der begynner å blande seg inn. Cota tar fram en kniv og dreper faren. Nå har han statuert et eksempel på hva som er viktig for ham for de andre arbeiderne. Det er mye fram og tilbake med denne historien. Det hadde nok vært bedre om det hele hadde vært fortalt litt enklere. Det er for mye sidespor her og det blir litt Olsenbandenaktig preg på historien her. Det vil si at man har et oppdrag som virker enkelt, men hele tiden når man tror man har gjennomført det så glipper fisken ut i sjøen igjen og man må begynne helt på nytt. Dette får jo hele filmen til å bli en berg og dalbane og man må hele tiden bygge opp igjen spenningskurven på nytt hele veien. Da likte jeg bedre måten man hadde gjort det på i den første filmen med dette flyet som man hele tiden hadde å forholde seg til. Her er tingene enda mer uklart. Man kommer jo tidligere til action med Scott McCoy og gutta, som man lengtet litt etter i første film, men så blir det straks stille igjen. Chuck Norris er igjen å se i hovedrollen som Scott McCoy og det er en rolle som kler han ganske godt. Her skal han bare virke tøff og helt uten følelser. Ingen er som Norris eller hans karakter her. Han kan klatre i umulige vegger og har en styrke som få viser etter ham. Han er smidig som et ekorn og treffsikker som en aimboot. Han er en mann som nesten ikke kan gjøre feil og når han en sjelden gang gjør en blemme så dekker flaksen ham inn igjen. Ingen er så tøff som Chuck Norris. Han er jo god til alt og det er jo ikke en ting denne mannen ikke kan han er som en blanding mellom MacGyver, Steven Segal og Jason Bourne. Chuck Norris er ikke bare en tøff man på skjermen har er faktisk verdensmester i karate middelvekt og var ubeseiret fra 1968 til han gav seg i 1974 så han kan sine saker og har god kontroll over sin muskuløse kropp. De andre skuespillerne gjør heller ikke gode reine skuespillerprestasjoner her. Som skurk her finner vi Billy Drago som Ramon Cota og han gjør en virkelig slett innsats. Han har så elendig og alt for karikert måte å spille denne skurketypen på. Han er jo nesten ikke menneskelig og man kan se fra mils avstand at han er den store stygge ulven. Dette minner igrunnen mer om barneteater enn skuespill i en skikkelig film for voksne. Denne filmen er kanskje ikke så ille som det man frykter før man ser den, men man merker at filmen helt klart er et hakk dårligere enn forrige film. En del av slosseactionen her er litt for dum. Det ser mer ut som amerikansk wrestling til tider der den ene blir banket helseløs for så å komme tilbake og banke opp den som slo ham helseløs. Jeg vet ikke, men dette henger bare ikke på greip. Når boksere kommer skikkelig ned for telling er det sjelden at de klarer å gjenerobre kontrollen i kampen. Og slik er det også for skurkene at om de får tak i en ubetydelig mann så dreper de ham med en gang, men ellers så tar de ham bare til fange for å spare ham til senere slik at de kan drepe ham på en utspekulert teit måte. Hva er logikken med det? Man forsøker seg innimellom her på litt dramapiss. Jeg sier piss fordi filmen absolutt ikke klarer å gjøre slike dramascener troverdige og man ler mer enn å bli beveget når man ser dem. Og man kan jo også spørre seg om hva som gjør disse skurkene så trege på avtrekkeren når det står om livet deres at amerikanerne får snudd seg og skutt dem selv om skurkene spotter amerikanerne først. Det er ikke like mye futt i denne filmen som i den første. Actionen er ikke fult så tøff heller. Man merker at man forsøker seg på å lage mer av det samme bare at biljaktene ikke er fullt så tøffe. Man er framdeles lett på labben her og dodger lett kuler og rakettskudd på bilene mens man kjører her, men det i seg selv er ikke nok til å omfavne dette alene. Musikken er herlig heltete men føles svært enkel når de amerikanske heltene kommer i aksjon her. Den minner litt om en blanding mellom spillmusikken til Warcraft 2 og den musikken man brukte tegnefilmserien for TinTin når den gikk på TV på begynnelsen av 90-tallet. På slutten her får man jo seg en dose med action som man også forventer. Men det som ser tøffest ut denne gangen er eksplosjonene ser både tøffe og svære ut. Helhetsinntrykket er en del lavere enn forrige film selv om en kjenner igjen en god del av elementene man fikk da. Dette er i så måte en helt grei oppfølger som lett kunne blitt mye dårligere. Filmen føles helt grei å se og man får jo litt minimumsunderholdning her selv om filmen aldri beveger seg over i en skikkelig A-film og er mer å regne som i komfortsonen til en mer B-aktig film. Historien er svært dårlig utført og manuset er heller ikke stort å skryte av og skuespillet er som sagt også svært elendig. Actionklsjeene er mange og så typiske at man kan lese dem før alt skjer. Det blir aldri noe riktig spenning i denne filmen. Det er nesten som å se en dårlig Supermann-film der man vet en ting og det er at Supermann alltid overlever og her spilles supermann av Chuck Norris. Man føler man jo har sett dette tusen ganger fra før av og den store finalen blir ikke så tøff som man håper den blir. Det blir nesten for teit her og nesten over i det latterlige, men til tross for at ting er veldig dårlig er det litt underholdning i det også. Dette er med andre ord ikke den verste filmen en kan se om en liker billig action. Jeg ender på en svak toer for dette andre kapittelet av eventyret om den effektive Deltastyrken. Rulletekstsangen er jo også latterlig dårlig og en ler seg nesten i hjel når man spiller den slik den fortoner seg som et dårlig Melodi Grand Prix-bidrag fra tidlig 80-talls som må ha vært skrevet av maks en elev på ungdomsskoletrinnet. |
|||
