---

Ingress:
Jim Kurring er politimann i Los Angeles og elsker sin jobb og har dedikert sitt liv til å hjelpe folk. En dag blir han sendt ut på et husbråkoppdrag hos Claudia Wilson Gator da hun spiller for høy musikk. Han blir tiltrukket av denne damen og ønsker å hjelpe henne. Hennes far er den berømte TV-personligheten Jimmy Gator som har underholdt folk i årtier. Men hos ham hjemme er ikke forholdene like minneverdig. Han bedrar sin kone og er nesten ikke på talefot med sin egen narkomane datter Claudia. En dag kommer han for å fortelle sin datter at han har fått kreft, men hun vil ikke vite av faren og jager ham ut. Jimmy Gator har vært programleder i et kjent spørreprogram på TV. Dette programmet er vidunderbarnet Donnie Smith med på i 1968 og han vinner hele den store premien og etter dette bli han bare kalt ‘The Quiz-Kid’. Men pengene som han vant har han aldri sett snurten av overgangen til det voksne livet har han ikke klart like godt. Han tjener lite og mister at på til jobben og mangler alt for mange penger for å betale for sine mange pengesluk. Han er truet opp i et hjørne og går til drastiske tiltak for å få tak i pengene han mangler. Frank T.J. Mackey er en mann som holder foredrag som han tjener gode penger på om hvordan man best mulig kan forføre damer. Ett annet sted finner vi hans døende far Earl Partridge som er lenket til sengen i sitt eget hjem og ikke har snakket med Frank på aldri så mange år og nå på slutten Earls liv ønsker han å komme overens med sinn sønn igjen. Han arrangerer sin sykepleier Phil Parma for å forsøke å få tak i sønnen. Linda Partridge er Earls kone og hun giftet seg med ham ikke av kjærlighet, men ting er ikke like lett for henne som er såpass mye yngre enn hennes mann og på hans eldre dager er hun begynt å elske denne mannen. Vi følger alle disse menneskene gjennom en dag av livet deres og vi får se hvordan deres liv på tilfeldig vi flettes sammen...

Anmeldelse:
Filmen begynner med noen beretninger om tilfeldigheter fra fortiden. I New York Herald 26 november 1911 kunne man lese om hengingen av tre menn. De blr henrettet for mordet på Sir Edmund Godgrey som var ektemann, far, apoteker og en aktet borger av Greenberry Hill i London. Han ble myrdet av tre løsgjengere som del i et simpelt ran. Han ble myrdet av herrene Green, Berry og Hill. Man skulle jo tro at dette bare var en tilfeldighet. I Reno Gazette i juni 1983 ble det rapportert om en brann, og om vannet som ble brukt til å slukke brannen, og om en sportsdykker ved navn Delmer Darion. Han var ansatt ved Nugget Hotell og Casino i Reno i Nevada som black jack-utdeler. Han var godt likt og kjent som en fysisk aktiv person, men Delmers virkelige lidenskap var dykkingen. Han var ute og dykket den dagen skogbrannen startet og et brannsjøfly fylte opp med vann fra sjøen og Delmer var del av dette vannet. Han døde av hjerteattakk et sted melllom innsjøen og treet som han ble dumpet ut over. Men det merkeligste med saken var at den frivillige brannmannen Craig Hansen tok selvmord dagen etter. Han var en firebarnsfar uten samværsrett til sine barn og med tendens til å drikke for mye. Hansen var pilot på flyet som uheldigvis løftet Delmer Darion opp av vannet. Hansen hadde møtt Darion bare to dager i forveien på Casinoet da han tapte stort og angrep Darion selv om han bare gjorde jobben sin. Og dette ble bare for mye for Hansen å tenke på så han en det da sitt liv. En annen historie forteller om en en tale som ble holdt i 1961 under en middag for den Amerikanske Rettsmedisinske Forening av Doktor John Harper som var foreningens president. Han begynte med et enkelt selvmordforsøk. 23 Mars 1958 i Los Angeles hoppet 17 år gamle Sydney Barringer fra toppen av en høy bygning. I det han hopper blir han skutt på vei ned av et skudd fra ett av vinduene. Det hadde seg nemlig slik at en krangel pågikk tre etasjer under der Sydney Barringer stod når han hoppet. Og det var ikke uvanlig at disse kranglene på gikk og ofte truet de hverandre med en hagle eller en av de mange håndvåpenene som fantes i leiligheten. Og når haglen uheldigvis gikk av traff han tilfeldigvis Sydney Barringer som passerte foran vinduet. Men det stopper ikke der for de som kranglet var nemlig Sydneys far og mor. De ble begge siktet for ugjerningen selv om ingen av dem viste at Hagglen var ladd. Det hadde seg nemlig slik at seks dager tidligere ladet Sydney selv haglen fordi han var lei de voldsomme kranglene deres og at at han ville at de skulle drepe hverandre siden det virket som det var deres ønske. Men Sydney ble altså offer for sin egen ladning og dette gjorde hans selvmordsforsøk vellykket for under ham var det nemlig satt opp et sikkerhetsnett rett over første etasje noen dager tidligere som ville reddet livet hans om han ikke hadde blitt drept av hagleskuddet på vei ned. Så moren ble dømt for mordet på sin egen sønn og faren ble oppført som medskyldig. Men til tross for at dette er veldig søkte historier som man nesten ikke tror kan være sant så er alt dette virkelige hendelser, og slike tilfeldigheter som vi her får fortalt om skjer hver hele tiden.

Denne begynnelsen er et perfekt inngang og for å sette oss inn i det man skal oppleve her. Her følger vi en rekke skjebner. Vi får flotte personportretter og blir flue på veggen gjennom en dag i deres liv. Dette er en film som de tilfeldigheter som livet ofte byr på. Ofte er det små ting som kan få svært store konsekvenser. Man vet aldri når en fare kan lure eller man ikke gjør det man kanskje burde. Man har så mange muligheter til å 'fucke opp' livet og til å fikse ting opp igjen. Det er ikke enkelt å være menneske alltid selv om livet også byr på en rekke lyspunkter også. Her får vi beskrevet litt mer av de dystre sidene ved livet. Her får man mye sykdom, savn, råskap, personlige kriser, avhengighet, selve døden og annet man sliter med. Men man får også beskrevet kjærlighet opp i all elendigheten. Her flettes alle karakterene og deres skjebner sammen. Man bygger flott opp mot det store klimakset mot slutten her.

Skuespillerne gjør en fantastisk jobb her og de gjør dette til en svært spesiell film. Her får du William H. Macy som den ulykkelige mannen kjent som ‘Quiz-kid’. Han spiller rollen på en svært sterk måte og får fram desperasjonen i hans karakter. Julianne Moore er også svært solid i sin tolkning av den strevende damen som er gift med sin døende gamle mann. Jason Robards spiller hennes ektemann og døene Earl Partridge. Man tror helt å fult på at denne mannen er svært syk. Robards klarer å få fram lidelsen til den syke mannen. Som hans pleier finner vi Oscarvinneren Philip Seymour Hoffman. Her er han flott som den menneskelige pleieren og han spiller sin karakter på en svært interessant måte som får deg engasjert. Tom Cruice er også med her og han spiller en svært annerledes rolle enn man har sett ham i da denne filmen kom ut. Her spiller han den sleske og nesten uspiselige Frank T.J. Mackey på en svært kul måte. Han er såpass intens og flott i sin rolle der han kommer med provoserende replikker på en svært så selvsikker måte som eksempelvis ‘Respect The Cock’. Philip Baker Hall spiller her gameshowprogramlederen Jimmy Gator og han spiller sin rolle helt upåklagelig. Han er så dyktig som programleder at man ikke skulle trodd at han hadde gjort annet de siste 30 årene. Og med hans kreftsykdom her som ligger bak får Baker Hall mesterlig fram alle lagene av denne mannen. John C. Reilly gjør sin livs rolle til nå og er også med å tilføre noe inn i hans karakter i denne politimannen Jim Kurring. I andre roller finner man kjente fjes som Patton Oswalt (King of Queens), Alfred Molina (Spider-Man) og Luis Guzmán (Traffic).

Paul Thomas Anderson er en mann som ikke akkurat spyr ut filmer, men de han lager er ofte svært interessante og solide produksjoner. Jeg har hatt gleden av å se hans store mesterverk i There Will Be Blood fra 2007 som kan beskrives som en av de beste filmene fra 2000-tallet, men det var med denne filmen jeg virkelig fikk opp øynene for Paul Thomas Anderson og hans ekstraordniære filmskapingsevne. Dette er en film som er mesterlig sydd sammen og man kan ikke putte fingeren på noe som kunne vært bedre gjort her. Paul har klart å ta regien og forteller her historien på en nesten genial måte. Her får man også et nydelig fotoarbeid kombinert med fortreffelig filmmusikk. Og sammen med det mesterlige skuespillet gjør dette til en svært spesiell film og en ypperlig filmopplevelse.

Dette er ingen utpreget feel-goodfilm, men slutten her er gjort på en meget genial måte som gir mening til resten av filmen. Alle brikkene faller liksom på plass i det store oppgjøret. Filmen forsøker å si oss noe om livet som at vi er kanskje ferdige med fortiden, men fortiden er ikke ferdgi med oss. Man har alltid med seg fortiden som en ballast i i livet. Det er ofte veldig vanskelig å gjøre det riktige i livet. Man må ta alt som det kommer. Folk trenger tilgivelse, men hva kan man tilgi? Det er det vanskelige ofte. Dette er en svært følelsesladet film som føles fantastisk å se. Fortellingen og filmen man her får servert er så fengslende at man nesten ikke merker at det har gått over tre timer når filmen er ferdig. Filmen tar mange overraskende vendinger og det hele er aldri helt hva man kunne forberede seg på forhånd. Man får her levert et lite stykke filmmagi med en masse finurlige detaljer som man digger også når man ser dette på nytt ved en senere anledning. Jeg har sett denne filmen en god del ganger og dette blir nok helt sikkert ikke siste gangen. Den kan føles litt ubehagelig innimellom, men som sagt så er slutten med å fikse inntrykket man får av dette slik at det ikke bare blir dystert, men også litt vakkert.