|
Anmeldelse av Traffic - Film (2001)
|
Film: Traffic (2001)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama, Kriminal
Land: USA
Regi: Steven Soderbergh
Spilletid: 148 min
Datoer:
| 2001-03-02 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 5.2 av 6Keyword:
Narkotika, Steven Soderbergh
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (21 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Drivende god film om narkotikaens mange sider
Publisert: [ 18. Desember 2011 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Rodriquez er politimann i Mexico og det er ingen enkel affære når narkotikaen forpester gatene. De store kartellene gjør som de vil og politiet har ikke en sjanse til å holde tritt. En dag får Rodriquez et valg mellom pest eller kolera. Han får tilbud om å bli bestukket eller å dø. Vi får også historien om høyesterettsdommer Robert Wakefield blir utnevnt som leder for bekjempelsen av narkotika i USA og han erklærer krig mot narkotika som sin fanesak, men ting blir ikke enkelt når han finner ut at hans egen datter er bruker av stoff. Vi følger også moren og fruen Helene som lever et velstående liv og tror mannen er en velstående forretningsmann, men får sjokk da det viser seg at hele hennes livsførsel er finansiert av penger fra skittent stoff. Her får vi se hvordan narkotika påvirker samfunnet i både USA og Mexico alt fra alle leddene som kartellene, pusherne, politiet, brukerne og politikerne. Narkotika etterlater mange dype spor i samfunnet i form av vold, korrupsjon, død og tragiske menneskeskjebner... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner i Mexico tre mil sørøst for Tijuana. Det er et sted som er svært øde og minner nesten mer om en ørken til tider selv om det er små busker her innimellom. En bil står parkert ute i denne ødemarken og man hører lyder av dataspill. I bilen sitter to spansksnakkende karer og snakker mens de venter på noe. De snakker litt med hverandre. Den ene forteller at han har hatt et mareritt om natten. Han drømte at han så sin mor sittende i en stol med plastpose på hodet så hun ikke får puste, og at han ikke kan hjelpe henne. Så kommer et fly passerende rett over bilen deres. Så kommer en større bil kjørende mot dem som de stopper. De sier det er privat vei at en må ha kjøretillatelse. Mannen med marerittet som stoppet bilen sier at det koster penger å få kjøretillatelse. Med en gang føreren av bilen tar opp lommeboken for å betale tar de to som stoppet bilen opp sine pistoler og retter dem mot de som sitter i den store bilen. De er politifolk og ransaker bilen og sjekker hva de har i lasterommet bak. Det viser seg at bilen er full av narkotika og politiet beslaglegger det. Men så kommer noen uniformerte soldater ledet av Genral Salzar og tar over sånn plutselig og politiet må pent gi opp både håndjern og fangsten deres. Det er bare slik det er her og politiet rynker ikke på nesen en gang. Dette er bare en del av spillet. Vi får også vite at politimennene heter Manolo og Rodriquez. Kampen mot narkotika har aldri vært enkel. Narkotika har forpestet verden vårt i årtier og vil fortsette å gjøre det i lange tider framover. Her får vi se hvordan man kjemper en sak for å forsøke å gjøre forskjell. Narkotika er nok det problemet som ødelegger mest for samfunnet vårt og problemet blir ikke akkurat lettere med tiden. Man finner stadig bedre og bedre metoder for å få pushet stoffet inn i de store byene verden over. Her får man se hvordan systemet fungerer og at det er et realt nettverk virksomhet der man blir drept om man angir den over seg i nettet. Med en slik struktur blir det straks veldig vanskelig å skulle føre skikkelig politiarbeid på. Man tar som regel bare de minste fiskene i systemet som er de som tar høyest risk og sitter igjen med alt ansvaret. De på toppen sitter et trygt og godt sted og håver inn penger, med en minimal sjanse for å bli tatt. Hvordan slike folk sover godt om natten kan man nesten ikke skjønne. Tenk på alt det svineriet de forårsaker. En endelang kjede av dritt for å få narkotika ut til folket som blir avhengig og må begå lovbrudd for å fortsette å bruke stoffet som de føler de bare må ha. Her får man en meget sterk beretning gjennom flere forskjellige historier om hvordan narkotika skaper tragedier i alle samfunnslag. Filmen har tatt utgangspunkt i en engelsk miniserie ved navn Traffik fra 1989. Miniserien tok for seg narkotikaproblemet fra ulike vinkler. Steven Soderbergh har klart å fortelle historien her på en mesterlig måte. Det er svært avansert fortellerteknikk her med så mange historier på så mange lag som man følger over tid her. For mange vil det nok vært utrolig vanskelig å skulle ta fatt på noe slikt som dette, men Soderbergh har mange ess i ermet her som blant annet det å ha forskjellige fargefiltre på det man ser som gjør at man til en hver tid alltid vet hvor man befinner seg. Her får man blått filter i USA og gult i Mexico. Her får man tre forskjellige historier som mesterlig flettes sammen som en skildring av narkotikaens mange bivirkninger. Det er en kunst å lage en slik film som dette uten å få det til å framstå som for opplysende, men Soderbergh balanserer fjellstødt på denne kniveggen. Soderbergh står også for foto her selv som er skutt med håndholdte kameraer på en måte man også gjør i dokumentarer. Filmen ble nominert til Oscar for beste film og den knivet blant annen med den solide filmen til Ridley Scott i Gladiatoren som selvsagt stakk av med prisen, men Soderbergh har også laget en legendarisk film her. Det må ha vært nesten helt umulig å skulle utrope en vinner blant de to filmene om hvem som egentlig er best, men Gladiatoren er jo en mer populistisk film som det kanskje er litt lettere å like for folk flest. Traffic er et svært solid stykke film og det var nok ikke uten grunn at Soderbergh heldigvis stakk av med prisen for beste regi under Oscarutdelingen. Også manuset her er så solid som det kan få bli og der høstet filmen enda en statuett. Og i tillegg til fotoarbeidet er også klippearbeidet her helt i verdensklasse. Skuespillerne gjør en super innsats her. Benicio Del Toro gjør sin beste rolle noensinne som politimannen Rodriquez som blir utsatt for et umenneskelig press. Han klarer å gjøre rollen sin med så stor innlevelse og viser seg her som et virkelig stort stjerneskudd. I rollen som Robert Wakefield finner vi alltid så velspillende Michael Douglas. Han gjør også her en svært solid rolle. Det er noe ved den aldrene storheten som gjør at man virkelig merker når han stiller seg foran kameraet og gjør en stor forskjell på det store lerretet. Hans kone Catherine Zeta-Jones er også med her og hun gjør også sin part her som konen Helene som får sjokk når hun ser at livet hennes er basert på narkopenger og fungerer glimrende i den rollen. Og når man i tillegg får mindre roller her av kjente fjes som Salma Hayek (Frida og Desperado), Don Cheadle (Hotel Rwanda, og Crash), Dennis Quaid (The Day After Tomorrow, Any Given Sunday og The Right Stuff), Luis Guzmán (Magnolia), Erika Christensen (Flightplan) og Topher Grace (Spider-Man 3 og That '70s Show). Man forsøker å bite over mye når man laget denne filmen, men den maner et veldig realistisk bilde opp i det hele. Dette er jo på ingen måte noe feelgood-film og det forsøker den aldri å være heller. Her får man vist hvor nærmest umulig det er å kjempe kampen mot narkotikaen. Uansett hvor hardt man prøver så kommer man alltid til kort og tar bare noen små fisker i den endeløse sjøen. Narkotika er en pest som vi ikke blir kvitt med det første, men vi må fortsette å kjempe og forsøke å finne nye metoder å holde forgiftningen den skaper i samfunnet nede. Dette er nok noe som bryr politikere verden over over hvilken linje man skal holde for å takle problemet best mulig. Denne filmen gjør nesten alt riktig her og er maner et drivende godt bilde av slik situasjonen var rundt årtusenskiftet, og nok vil fortsette å være i lang tid framover om man ikke kommer på en mirakuløs metode for å begrense narkotikatrafikken på. Men uansett så er dette en stor film og en mektig filmopplevelse som gir mange inntrykk. Filmen får deg til å tenke gjennom ting selv lenge etter rulletksten er ferdig. Dette er en film du absolutt ikke bør gå glipp av. |
|||
