---

Ingress:
Maria er kun elleve år gammel da hennes lillebror dør av kreft. Det er ikke enkelt for den unge jenten å takle omgivelsene rundt dette dødsfallet og særlig når alt blir så annerledes så plutselig. Moren hennes forsvinner inn i seg selv i sorg. Faren forsøker å holde familien sammen så godt han kan, men det er ikke enkelt når moren nesten blir totalt fraværende og sliter med sin voldsomme depresjon. Det er ikke så lett å forstå alt for Maria, og særlig når de voksne ikke forklarer henne hvordan det hele egentlig ligger an. Når Maria kommer tilbake på skolen sier hun bare at det går fint, men under overflaten er det stor uro hos Maria og hun merker at alt ikke blir helt som før igjen. De voksne behandler henne som et barn og sender henne bort for å få noe annet å tenke på. Maria reiser til sine besteforeldre i Bergen. Der treffer hun Jakob som er på samme alder som henne. Maria vil først ikke snakke med Jakob, men den veslevoksne spesielle snakksomme gutten. De utvikler et helt spesielt forhold...

Anmeldelse:
Det første vi får se her er et maleri av en sort himmel med noe som kan ligne stjerner som lyser. Når man får zoomet ut ser man att dette er et bilde av et legeme som svever rundt i noe som ligner på verdensrommet. Dette bildet henger der gjennom hele introduksjonen her som et frempek på hva man skal forvente seg. Selve filmen begynner med et TV med masse blomster rundt som viser en videofilm av en ung gutt som har det flott og leker en herlig sommerdag. En ung jente sitter å ser på denne filmen og rundt henne er rommet dekket av blomster. En mann kommer ned trappen i en grønn morgenkåpe og legger kjærlig armen rundt skulderen hennes. Han ser også bort på TV-en med et dypt savn.

Å miste et barn gjør vondt. Så vondt at man føler verden har snudd seg i mot en. Men livet skal jo gå videre også når slike meningsløse ting skjer. I slike sorgprosesser er det vanskelig å være både barn og voksen. Og når de voksne ikke takler sorgen, hvordan skal da barna klare det? Det å miste sin bror er en stor deal for en liten jente, men det å miste kontakten med moren også fordi moren får en psykisk knekk er kanskje enda verre. Maria vet ikke om det er henne det er noe gale med. Hvorfor sier mamma at alt går greit, når hun viser det motsatte med kroppsspråket? Hvorfor vil ingen snakke skikkelig med henne? Nå er det bare moren alt dreier seg om, men livet må gå videre for Maria også. Alle barn vil jo ha en mor og en far som bryr seg om en. Maria begynner å tenke på de store spørsmålene i livet. Hvorfor bryr ikke Gud seg om henne nå? Er ikke jenter like mye verdt som gutter? Hun vil ha svar og trenger å sette på plass en del ting slik at også hun kan få forsoning med krisesituasjonen som er oppstått i familien. Når Maria kommer til Bergen og møter gutten Jakob så er det akkurat det hun trenger for å få åpne seg og snakke ut om tingene. Men disse tingene er ikke så lette å snakke om med andre sånn rett ut og Maria fikser litt på ting når hun forklarer om situasjonen. Hun sier til Jakob at hennes mor er død og at broren er en stuper som trener hver dag og at faren må være med ham på trening hver dag. Jakob er helt alene og har verken brødre eller søstre. Han er visst et forsømt barn som han selv sier, men sier han har en mor, men at hun sjelden er hjemme. Jakob er fascinert av stjernehimmelen og lærer Maria litt om universet. Men når Jakob snakker med Maria finner han ut at det er noe som ikke stemmer. Man har rett til å være trist også som liten, men det må jo komme andre ting som ikke er så triste også.

Man får også en del humor opp i det hele. Barn er så herlige og her ler man høyt av mange av de fornøyelige poengene her. Jakob står for de fleste humorpoengene og han Jan Tore Kristoffersen er ganske grei til å levere poengene også. Det blir mye artige ordspill og situasjoner der Jakob er den herlige gutten. Han er så snusfornuftig også. Det er noe eget med å få presentert en film på denne måten gjennom barns vinkling. De har en så fin måte å se verden på. De lever i en boble til de vokser opp og ser alt ansvaret som samfunnet legger på deres skuldre. Tiden er så herlig når man er ung. Man har jo sine problemer da også, men verdenen er så mye enklere. Så mye nærere og verden er så liten. Det er også lettere å stenge seg inne når man er liten.

Til de voksne rollene har en fått en god del dyktige skuespillere. De spiller jo biroller her, men biroller er også med å prege filmene. Her er det Andrine Sæther (Berlinerpoplene), Anneke von der Lippe (Krigerens Hjerte), Jørgen Langhelle (Elling), Helge Jordal (Orions Belte) og Kari Simonsen (Hotel Cæsar). Men som sagt er det barna som bærer hovedrollene her og det gjør de på en ganske grei måte. Jan Tore Kristoffersen er en passende gutt som Jakob og Thea Sofie Rusten passer godt til å være jenten som ikke blir fortalt hvordan alt henger sammen.

Torun Lian står for regien her og det gjør hun ganske bra. Hun står også for manuset her og har vært med på flere andre suksessmanus til filmer som Himmelfall og Vegas. Lian er flink til å få interessante filmvinklinger og det blir som oftest god film av karakterer som sliter litt. Og når man blander inn en del som får den som ser filmen til å tenke også så klarer Lian å skape magi her i enkelte situasjoner. Dette er en skikkelig fin film som man blir litt glad i når man ser den. Det er noe ved dette som gjør at en tenker tilbake til slik det var en selv når en var ung. Det er fint å få servert filosofi gjennom et barnesinn. Noen ganger er det barn som sier ting på den beste og mest reine måten. De sier det rett ut slik de ser det og selv om de ikke forstår alt så improviserer de med den kunnskapen de har.

For noen kan nok dette blir for mye av det gode og for mye sentimentalt, men jeg synes dette bare var fint og ble beveget av øyeblikkene her. Jeg liker godt balansegangen en beveger seg på her som hele tiden vipper mellom humor og gravalvor. Den forsøker å fortelle noe viktig om livet og vil nok virke forsonende for andre som har opplevd sorg. Men filmen er ikke så trist som man skulle tro, bare mer fint og fornøyelig. Dette er en god norsk film som jeg nok vil anbefale de fleste å se. Den passer like godt for fra skolealder som for voksen. Det er noe ved måten man presenterer dette på som føles så solid og gjennomtenkt. Her klarer en å skape mye av den stemningen og den underholdningen som man nok forsøkte på når man laget dette. Det å lage film er kunst og dette var jammen meg svært vakkert til tider akkurat som maleriet en begynner med å vise i begynnelsen av filmen. Jeg ender på en så sterk firer som man kan få her for en jeg tror publikum vil absolutt sette pris på.