|
Anmeldelse av Radiopiratene - Film (2007)
|
Film: Radiopiratene (2007)
Kategori: Barn
Land: Norge
Regi: Stig Svendsen
Spilletid: 83 min
Datoer:
| 2007-09-14 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.5 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (15 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Barnefilm som er passende for målgruppen
Publisert: [ 25. Desember 2011 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Gutten Karl Jonathan Grannemann flytter til farens barndomshjem i den lille byen Skjelleruten sammen med faren sin. Farens hamburgerbar gikk konk og moren hans ble sur så hun er blitt igjen der de dro fra fordi hun må passe på bokseklubben som hun driver, men hun lover å komme på besøk etter hvert. Huset er ikke så bra som de hadde trodd og trenger oppussing. I Skjelleruten er det stor fokus på sikkerhet og man trekker fram dette å bruke hjelm som kan være forskjellen på liv og død som den kjipe rullestolbrukende lederen Jannik Jansen formulerer seg. Han tvinger alle til å tilrettelegge hele byen for rullestolbrukere. Karl Jonathan og hans fars tomt er blitt en del av borettslaget og det krever at alt må være sikret på huset og eiendommen innen en uke ellers må de igjen flytte. Alle må bruke hjelm i skolegården. Hvis man gjør noe galt på skolen får man en prikk og hvis man får ti prikker må man gå rundt i en sikkerhetsdrakt i en hel uke. Den første Karl Jonathan tilfeldigvis treffer på er jenta Sisseline hun lærer ham å kjenne det nye stedet. De to må redde kaninen sin fra en fæl gjeng og da kommer de ved en tilfeldighet over et gammelt radiostudio i en nedlagt bygning. Fra deres hemmelige radiostudio forsøker de å ta et oppgjør med den alt for trygge livsstilen som alle barna til kjedsommelighet er nødt til å følge når de til stadighet kupper lokalradioen.. |
|||
|
Anmeldelse: Man får først se en rekke gamle ting som det er litt spindelvev og en masse støv på som kameraet sveiper over. Man klipper og så ser man at man er kommet ut på landet. De grønne markene ligger frodig og relativt nyklippet og man ser også andre dyrkede gjorder i det fjerne. De hvite høyballene ligger og glinser til deg midt i et veikryss mellom to grusveier. Det er en flott dag og solen steiker og himmelen er lys blå med noen hvite skyer som danser over horisonten. Så kommer det en lastebil kjørende i stor fart inn på den ene av de to grusveiene i krysset. Det viser seg at det er en gutt og hans far som er på tur. Gutten holder en svart kanin i armene som han koser med. De ler og koser seg mens de hører på musikk i den gamle sjarmerende lastebilen. Gutten heter Karl Jonathan og faren hans skal vise han en utsikt som han ikke har sett på veldig lenge, men ting har forandret seg og det er kommet en masse hus her. Faren bodde på dette landlige stedet her da han var liten, men så ville han bare vekk derfra for å se verden, men så traff han moren til Karl Jonathan istedet. De kjører opp til det huset som faren bodde i da han var liten. De er kommet til Skjelleruten som dette landlige stedet heter. Mens de kjører bryter radioen over på en lokal radiostasjon istedet til stor fortvilelser og vi får se mannen bak radiostemmen som er en dresskledd herre i rullestol. Når de kommer fram viser det seg at det store trehuset som så så flott ut på avstand er en skikkelig gammel rønne. Man får jo litt overskuespill her siden dette er mest vinklet inn mot barn, men det er jo litt sjarmen når man lager slik barnevennlig underholdning selv om jeg nok hadde satt pris på at instruktørene kanskje kunne holdt igjen noe her. Her får man jo mange av våre beste og kjære skuespillere her til lands for å bære de voksne rollene. Fridtjov Såheim spiller Karl Jonathans far med fin troverdig innlevelse. Han spiller her en kjærlig far og stråler ut av koselighet. Såheim er god til å virke avslappet og naturlig foran kameraet og han gjør ikke forskjell på hvordan han spiller her i kontra til andre filmer han er med i. Som hans kone finner vi den alltid så velspillende Ane Dahl Torp, her er hun ikke så mye med som man kanskje håper på, men det hun er foran kameraet er jo ganske solid. Gard B. Eidsvold er jo så artig sleip og svært passende som den store skurken her. Han er så god til å virke desperat når hans karakter her føler han mister kontrollen. Eidsvold passer nærmest perfekt inn her og det er moro å se ham i enda en barne og familiefilm. Per Christian Ellefsen finner man også her. Her får han æren av å spille en advokat på sitt helt egne vis. Også Henrik Mestad melder seg på på rollelisten her. Jeg digger hans framtoning i denne filmen som en veldig tøff rebell og outsider. Dette er Stig Svendsen som har regissert filmen og dette er han spillefilmdebut i så måte. Filmen ser relativt proff ut her visuelt sett og man klarer jo å skape spennende situasjoner innimellom og er god på å bygge opp litt tøffe stemninger. Man får noen stilige øyeblikk her underveis og noen scener som gjør mye av filmen her. Det er blant annet svært kult når man får se en av karakterene her som løfter opp hovedpersonen her foran månen oppe på et høyt tårn. Filmen begynner med en fin og underholdende oppbygning av et spesielt ‘overperfekt’ samfunn og med noe som lurer under overflaten, men luften går litt raskt ut av ballongen her og resten av filmen bærer nok litt preg av et litt for enkel historie. Og denne historien sliter litt til tider for å opprettholde intensiteten gjennom hele filmen og det trekker ned noe. Manuset tar også litt for lett på en del ting her og ting framstår som litt kjipt til tider og karakterene er ikke helt det store her heller. Men filmen gjør på en måte jobben sin likevel og er ikke dårlig i sin framstilling og vil være noe målgruppen vil setter greit pris på. Dette er jo en ganske grei barneproduksjon. Men når man kommer litt inn i filmen finner man raskt ut dette er en film som er laget på barns premisser. Kvaliteten er god på produksjonen, men for de litt eldre så kan jo dette bli litt for mye av det gode. Dette blir kanskje litt for liten deal å lage piratradio og for å leve seg skikkelig inn i dette og føle den store spenningen i dette så bør en være innenfor målgruppen som er barneskolebarn. Om man hadde tatt seg tid til å lage et bedre manus her så kunne dette blitt noe mye mer solid fordi alt det andre er så bra gjennomført her. Men den filmen man får her er litt tradisjonell barnefilm som innimellom glimter noe til. Dette er langt fra dårlig og man har fått relativt mye ut av et veldig enkelt utgangspunkt. Jeg ender på en svak firer på terningen for en okei barnefilm. |
|||
