---

Ingress:
Vi befinner oss i en liten bygd langs Nordlandskysten rundt begynnelsen av nittenhundretallet. Her sentrerer handlingen seg rundt telegrafisten Rolandsen som er en artig skrue og litt av en karakter. Han drømmer seg alltid bort i livets mange fristelser. Han sværmer for damene og dyrker sin lidenskap. Rolandsen er frekk, freidig og frittalende. Han er forlovet med tjenestepiken frøken Van Loos, men det hindrer ikke den eventyrlystne Rolandsen å omgåes andre damer. Og han eier ikke så mye verdier og når han møter damer så går han ikke av veien for å gi dem det eneste han har, som han sier det. Selv om ingen tror på ham i bygden er han oppfinner på si og har gjort en oppfinnelse og har oppfunnet et nytt fiskelim. Han er frittalende og trenger penger for å realisere sin store drøm som kan bli noe stort. Herr Mack er bygdens store midtpunkt og rik og vellykket for folk flest, men Mack er ikke akkurat noen moralist han heller. Rolandsen trenger kapital og ber Mack om noen penger, men får blankt nei og det at den gamle pampen ikke tørr å satse på ham gjør at det går en jævel i Rolandsen. Rolandsen satser stort og føler han har alt og vinne og ingenting å tape...

Anmeldelse:
Her starter man med at en mann myser og holder en hånd opp foran det ene øyet mens han ser på et maleri av seg selv framfor seg. Så kommer en pen dame bort til ham og kysser ham på kinnet. Og når man så ser hele helheten så står han faktisk midt i et svært lystig selskap med folk rundt ham på alle kanter. Folk ler og morer seg, mens denne mannen bare beskuer sitt eget bilde uten å si et ord og som om de andre ikke skulle vært til stede. Når man ser maleriet han ser på også så skjønner man hvorfor han holder opp hånden for å dekke over den ene siden for i hans blindsone bak hånden skjuler det seg en annen eldre herremann på bildet også som egentlig viser seg å være hovedfokus på bildet. I neste scene ser vi den eldre betydningsfulle herren sitte modell for et maleri akkurat i det han ser på klokken og reiser seg og sier at Nei, nu e det bra for i dag. Så kommer sønnen inn i rommet, men blir bedt om å banke på før han gjør sitt inntreden og da går han ut og banker og faren svarer at han kan komme inn. Faren forteller om hvor udugelig sønnen er og at han selv hadde gjort formue i en alder av bare tyve år bare i Sverige. Tjenestepiken farer rundt og tørker støv mens gamle fare belærer sønnen. Så kommer datteren inn i rommet og sier at faren har for mye utestående penger. Han sier han er blitt for snill på sine eldre dager og ber datteren om å informere sin bror om saken. Det gjelder den ‘galne’ telegrafisten Rolandsen som broren sier at han får man ingen penger av. Han finner opp ting og sist fant han opp en kikkert til bruk under vann.

Filmen er fritt basert på Hamsuns roman Sværmere. Dette er en ganske frisk film. Moralen er jo ikke akkurat i høysetet, men fortellingen er herlig fornøyende for det om. Her får vi mye humor i form av artige replikker og litt morsomme spesielle situasjoner. Og denne spesielle karakteren Rolandsen gjør jo mye av filmen her. Dette er jo heller ingen smågutt i norsk filmhistorie. Den var Norges første bidrag til hovedkonkurransen i Berlin og var også Norges Oscarbidrag samme år. Den fikk Amandaprisen for beste nordiske film og fikk også en rekke andre priser og ble sendt til en rekke land. Den var også en stor suksess her til lands og var en av 90-tallets mest sette norske filmer.

Erik Gustavson gjør her sin tredje spillefilm og det gjør han jo svært stødig. Denne filmen er nok hans største suksess og han viser at han er god til å regissere. Manuset er fantastisk gjort av Lars Saabye Christensen og Gustavson klarer å få fram mye av potensialet som ligger i dette materialet, men det er allikevel litt igjen å hente for oss Nordmenn som vet hvordan vi er og kjenner kulturen og språket. Filmen kan virke noe tung og kunstpreget innimellom, men den tines litt opp av de humoristiske innslagene. Man får også litt erotikk og nakenhet som man ofte forbinder med nordiske filmer fra denne perioden. Det er mye bra å si om denne filmen og den har åpenbart mange kvaliteter som gjør at den er svært severdig. Man skjønner jo godt at dette var en solid norsk produksjon når den kom og den bø nok også på en del for å opprette et lite stykke kvalitet i den norske filmarven. Hvordan dette framtoner seg er litt typisk norsk folk flest husker film fra denne perioden. Dette står seg til tross for dette ut i mengden og blir noe ganske spesielt her innimellom. Man har likevel litt å gå på her for å gjøre dette enda bedre og mer fornøyelig. Dette blir aldri så mesterlig som eksempelvis den danske Babettes Gjestebud eller andre folkelige storfilmer.

Noe av det som trekker ned inntrykket er at ikke skuespillerne mestrer helt dialektene som de her trakterer. Jeg tror ikke at det er ment som humor, men her får man litt ufrivillig fliring av en del av frasene og snakkingen. Bjørn Floberg er flink til å spille, men har litt igjen på å tilegne seg den Norlandske dialekten. Han viser dog her at han er mannen for en slik rolle som dette og klarer å tilføre rollen sin mye karakter. Han har et godt register som skuespiller og klarer det å te seg foran kameraet også uten å si et ord. Kanskje man burde valgt å beholde Flobergs Østlandskdialekt som nok kanskje ville løftet dette litt, men på den annen side gir det jo også filmen bittelitt særpreg. Man treffer jo også en rekke andre kjente norske skuespillere. Kjersti Holmen er ikke så god på Bergensdialekten heller og takler ikke helt skarre-r-en og det hele blir nesten litt for komisk til tider for oss bergensere. Jeg sier ikke at hun er dårlig, bare ikek troverdig nok, men det kan godt være at folk fra andre steder i landet rynker særskilt på nesen av hennes vokale framtreden her. Men skuespillet er godt om man ser bort fra det elementet. I andre roller finner man mesteren Bjørn Sundquist, stjernen Maria Bonnevie og rutinerte Jarl Kulle.

Hvis man sammenligner dette med eksempelvis den norske storfilmen Orions Belte blir dette akkurat et nummer for lite til å fylle dens arv, men likevel er dette til tider svært så festlig. Jeg vil tro dette er en film som for godt voksne underholder svært godt. For ungdommer kan dette bli litt vel satt til tider og kanskje også litt kjedelig selv om jeg tror at hvis man gir dette en god nok sjanse så kan det være en får noe en ikke hadde forventet. Dette er jo langt på vei vellykket og jeg gir filmen en god firer på terningen for den ganske fine filmopplevelse det var å se Telegrafisten.