|
Anmeldelse av Hører du ikke hva jeg sier! - Film (1995)
|
Film: Hører du ikke hva jeg sier! (1995)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Komedie
Land: Norge
Regi: Erik Gustavson
Spilletid: 89 min
Datoer:
| 1995-09-08 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 2.7 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (10 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Ikke det helt store og raskt glemt
Publisert: [ 3. Januar 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Stig er en selvsentrert komiker som elsker å stjele øyeblikkene og komme med vittige kommentarer i tide og utide. Han er gift med sin manager Eva. De traff hverandre ved en tilfeldighet. Hun tok et tog en gang mens hun sovnet og kom for langt og han vekket henne. Han hadde spurt henne den gangen om de ikke kunne late som om de hadde kjent hverandre bestandig. Han fikk henne til å le og siden har de holdt sammen. De har ikke barn og føler ikke de har de store forpliktelsene for hverandre og holder på med andre på si hele tiden. På scenen er han morsom og driter selvsagt ut pianisten Bevern også for å skape litt ekstra poenger. For han går livet på skinner og han danser seg gjennom alt som en vits, men det snues raskt da en i salen bokstavelig talt ler seg i hjel. Da snur ting seg litt i mot ham. Pressen begynner å renne på dørene og svigerfar flytter inn hos Stig og hans kone. Stig er på forsiden av alle aviser og får traumer fra dødsfallet. Og ting ble aldri helt det samme etter det... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner med lystige jazztoner og livet i en av Oslos gater sett fra et balkongvindu i andre etasje. Innenfor ligger en mann og røyker mens han holder seg for pannen. Han sier at det er så vanskelig å huske det man har så lyst til å glemme. Egentlig så synes han ikke at han var noe særlig morsom når han tenker etter. Han fortsetter med at folk var helt gærne og det var fullt hus hver jævla kveld. En behandler med hvitt hår og briller fyrer opp en røyk med sin stolte Zippo-lighter. Så ringer telefonen og mannen som ligger på behandlingsbenken ser opp. Behandleren tar telefonen og sier det er Mogens med en dansk aksent. Det er Søren som ringer og de taler om jaktgeværet som Søren skaffet ham. Mogens sier han ringer tilbake og legger på. Så sier Mogens om vi ikke kan ta det fra begynnelsen igjen. Så begynner pasienten å snakke på nytt og forteller om den gangen det var en som lo seg i hjel. Og det begynte visst noen dager før det også. Det begynte den dagen med juksapikken. Så får vi se komikeren på scenen med et lattermildt publikum. Filmen er igang når vi får hans humorpoeng rundt jukspikken... Man spøker her mye med ekteskapet og utroskap. Man begynner med at man er i selskap hos svigerforeldrene Ellen og Goran. Goran forteller at det finnes en ting man ikke spøker med og det er kjærligheten og at man må være minst to for å stå sammen. De har vært sammen i 50 år, men da Goran finner ut at hun for ca like mange år siden hadde et forhold til en av hans kollegaer går han fra henne rett etter talen der han roser deres ekteskap. Det er første spøk som skal virke morsomt her. Moralen står ikke akkurat i sentrum her. For Stig har mye uforpliktende sex her og hans kone driver på samme viset. Det er jo ment at dette skal virke så fornøyelig, men man klarer ikke helt å overbevise oss om at dette faller helt naturlig. Karakterene er litt for absurde og man kjenner seg ikke helt igjen i dem. Jeg sier ikke at folk ligger litt rundt, men bare at slik som ting fortoner seg her så føler jeg det virker for konstruert. Om en skulle fått dette til å fungere så måtte en ha presentert dette på en litt annen måte. Så er ikke historien her helt det store heller. Her er det mer situasjoner som skjer etter hverandre med en liten rød tråd. Komikeren Stig virker for påtatt selvopptatt og liker ikke at noen andre stjeler showet. Hans kone er jo også nesten helt lik og hvordan hun kan ha levd i skyggen av han hele veien er litt en gåte her. Filmen begynner helt okei, men brenner opp mye av kruttet der og utvikler seg ikke helt noe særlig etter at man har skjønt hva som er greien. Slitsom er jo stikkordet her innimellom. Per Jansen, som den alltid så leende Oscar som er i overkant fans av Stig, kan bli for mye av det gode innimellom. Og etterhvert blir det flere som melder seg på i den balletten. Man klarer aldri helt å slappe av når man ser dette. Stilen i filmen er ofte svært direkte og en del av karakterene henvender seg direkte til seeren. Og presentasjonen er også gjort på denne måten rett til oss som kikker på. Denne stilen er jo litt sjelden i film og det kan man jo kanskje skjønne hvorfor også. Det kan bli litt stivt og kunstig i lengden. Det er jo her ment for å sprite opp inntrykket og få dette til å bli litt mindre høytidelig, men om jeg likte dette elementet så er nok ikke dette den beste gjennomføringen av hvordan man har løst dette i praksis. En del av scenene her er jo litt hjelpeløse og fungerer ikke helt etter planen, men filmen har dog noe komikk som gjør at den føles helt ok å se. Man forsøker å være litt mer elleville en man mestrer her. Det hele blir litt for påtatt sprøtt og for lite fornøyelig. Noen småmorsomme stand-up vitser er jo her om man liker slikt, men det blir for lite bare med det. Man forsøker jo som sagt også til stadighet å skape humor på alle andre vis her også. Bjørn Floberg er jo okei overbevisende som stand-up komikeren, Stig, men man blir litt lei av hans litt kjedelige rollekarakter her som man fort blir veldig lei av. Jeg trodde aldri jeg kunne si noe slikt om en så stor skuespiller som Floberg er i mine øyne, men her blir han fort glemt etter å ha sett dette selv om det nok ikke er hans feil helt og holdent. Kjersti Holmen er også med her som han hans kone Eva. Hun er grei til å kjøre litt av showet her også. De to har jo vist at de kunne spille sammen før i Telegrafisten og her forsøker man med samme regissør å gjennta suksessen. Man får også en hel del rekke biroller her med en del kjente fjes som Alex Rosen, Kim Haugen, Ingar Helge Gimle, Per Christensen, Trond Brænne og Anne Marit Jacobsen. Som sagt så er det her samme regissør som suksessfilmen Telegrafisten i Erik Gustavson. Her gjør han det ikke like stødig. Også denne gangen har han fått med seg forfatter Lars Saabye Christensen på manus. Ting er jo som i Telegrafisten litt absurd, men her går man litt for langt til tider og ting flyter ikke like bra. Det blir litt middelmådig til tider, men om man er den rette typen så kan dette være okei skuring om du klarer å falle for det litt overcrazy stil her. Denne filmen er noe man ikke gidder ikke helt å høre hva den har å si. Det blir som hovedpersonen her selv sier det. Noen ganger er det ting man ikke vil huske og denne filmen er en av de tingene. I lengden blir denne filmen for stillestående og virker litt innimellom som om det skulle være en film om en kjent person man ikke kjenner igjen. Men jeg slakter jo ikke denne filmen selv om jeg har vært litt hard mot den her. Det var en helt grei film å se selv om jeg ikke følte den snakket til meg og mitt hjerte. Men jeg tror nok de fleste ikke vil mores overstadig mye av denne litt halvsprø filmen som forsøker litt for hardt å være morsom. Drivet er jo også ikke helt det store her og innholdet kunne nok også vært litt mindre vrøvl. Ikke det at man på død og liv ikke kan få morsomme absurde komedier, men dette er dessverre ikke så stødig som man ønsker innenfor det segmentet den forsøker seg på å nå. Det blir for lite budskap og innhold her og når det andre ikke er helt det store heller da slutter man å bry seg. |
|||
