---

Terningkast:


Ingress:
Vi er i Oslo på slutten av 70-tallet. Carl og Robert er hippier og lever det livet. De har drømmer om et hippiekollektiv, men må først bli steinrik. De låner 800 tusen av en foretningsmannen Glenn som skal ha tilbake pengene innen fjorten dager med renter så blir det 1,4 millioner kroner. Den ene hippien Carl er litt bekymret på om de skal klare dette. Den ene av dem trøster med at det er tørke i Oslos gater og alle skriker etter hasj. De har jo klart å selge unna på to uker før men ikke med så masse som 45 kilo hasj. Men dagene går raskt. Både betalingsdag og 80-tallet nærmer seg med stormskritt. Tidene er i ferd med å endre seg og det bekymrer Carl og Robert og ting glir ikke like lett som de hadde forestillt seg det...

Anmeldelse:
Filmen starter med at vi får se en mann står i stige og maler hvite bokstaver på en rød husvegg i solsteiken med bar overkropp. Det står Nei til EF. To hippier er også ute denne varme sommerdagen og tøyser rundt med sine jointer. Året er 1971 og vi befinner oss tre mil fra Oslo. De to hippiene sitter i sin boble og røyker mens de prater bablende om livet. Den ene av dem kommer opp med en ide om at de skal dyrke ‘sjall’ i drivhus der ute på landet og den andre synes det hørtes veldig kult ut. De lever hippielivet og spør Arild om de kan sette opp et drivhus på eiendommen og det får det er ingen problem for Arild som også selvsagt er Hippie han også. Og årene går fort...

Filmen er basert på Ingvar Ambjørnsens bok med samme navn som filmen fra 1983. Hippietiåret på 70-tallet går raskt mot slutten. Alle hippiene har levd i hasjrus lenge og tidene begynner å endre seg. Det er kommet sterkere stoffer til Oslo da heroinen gjør sitt inntog til Norge. Carl og Robert synes dette er skumle saker og da en av deres venninner dør av overdose så går det sterkt inn på dem. Samfunnet ellers begynnes også å endres og det går mot jappetid. Her får vi se gjennom disse hippiene hvordan det og hvordan de bekymringsløse liv blir fullt litt mer problempreget gjennom endringene som skjer. De har jo nesten stått helt stille gjennom hele 70-tallet og lever på akkurat samme vis som de gjorde da de var pur ung. Carl ser på alt han driver med som en stor lek, men da ikke hasj er blitt legalisert er jo han egentlig en yrkedskriminell og innser det ikke før han blir konfrontert med det av sin kjæreste. Det er ikke noe lek å være en del av et slikt miljø og ting eskalerer seg her.

Det er jo litt artig humor her innimellom, men heldigvis er det et godt drama i bunn her som sikrer at ting greit troverdig underveis her. Dette begynner jo litt bekymringsløst men peiler seg inn på litt mer kriminelle saker etter hvert og ting er ikke akkurat som de ser ut til å være. Man liker mye av det man får presentert her og filmen engasjerer deg fint mens du ser den. Den har også en grei moral opp i det hele så man føler at dette kan passe for et større norsk publikum. Det handler om vennskap og problemer som tordner seg opp når man tar for store utfordringer. Dette er ikke en stoner-komedie som man kanskje skulle tro på forhånd. Ting er veldig nedtonet og alvoret er der hele veien. Det står komedie på coveret, men selv om noe er litt morsomt her føles dette nok ikke like lett som en komedie pleier å være. Man får altså her en stor del av livets realiteter her.

Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch er gode som hippiene Carl og Robert og har et veldig godt samspill dem i mellom. Kristoffer Joner synes jeg spiller best av dem. Det kan være fordi han har den mest krevende rollen. Man liker også veldig godt hvordan karakterene her er lagt opp. Det er fin utvikling hos dem og det skulle man ikke tro i begynnelsen her da alt så veldig enkelt ut. Noen av typene her er jo litt karikerte, men ikke mer enn at noen folk kunne vært slik hvis man legger litt godvilje til. Man finner jo også Kåre Conradi her i en framtredene rolle som en hard pengefyr og den rollen klarer han å mestre overraskende bra. Han viser at han burde vært brukt til mye mer enn bare førsteelsker. Man treffer jo også en god del kjente norske skuespillere her i birollene som Bjørn Sundquist som politimannen Stalin Knudsen og Gard B. Eidsvold som hasjpåvirket småintelligent hippie. Og i tillegg andre store navn som Jan Gunnar Røise, Robert Skjærstad, Cecilie A. Mosli og Linn Skåber.

Ulrik Imtiaz Rolfsen klarer å gjennomføre regien her meget godt. Filmen er godt lagt opp og det visuelle uttrykket fungerer ganske godt. Man klarer fint å skape illusjonen om det det tapte 70-tallet. Klippingen er frisk og passer godt inn med uttrykket i filmen. Rolfsen har klart å lage en film som oppsummerer tiden veldig godt. Men til tross for at det er mye bra her så føles handlingen og historien litt for lite til å holde helt mål. Man skulle nok presset inn litt mer handling i filmen og forsøkt å bedre skulle fortelle en historie, men dette er langt fra dårlig og er blitt en ganske grei film. For de som har opplevd denne tiden selv, må jo dette være ekstra gøy, og for oss andre så lærer vi jo litt om tiden før oss.

For å oppsummere så er dette er et ganske velgjort norsk krimdrama. Komedie er det jo mest av begynnelsen av filmen og så går en over i mer seriøse former. Alt er ganske bra gjennomført her bortsett fra noe av lydarbeidet som gjorde at alt ikke var like lett å høre hva en sa og da var det jo greit at jeg så dette på DVD slik at jeg kunne sette på tekst. Jeg skulle ønske at man kanskje dvelte litt mer i slutten her fordi ting går litt for raskt fram og man får kanskje ikke helt den spenningen man kunne fått. Men alt i alt er er dette en film som man ikke klarer helt å misslike. Rolfsen viser at han kan gjøre gode regigrep og det blir spennende å se mer fra ham i framtiden.