Lily er en meget sær jente som lever i sin helt egen verden. Hennes foreldre er døde og hun lever sammen med sin eldre bror. Lilys jobb er i en hamburgersjappe og hun elsker den simple jobben sin. En dag kommer det inn en mann som hun føler har et veldig kult uttrykk som appellerer til henne. Han går derimot til den mye penere ekspeditrisen og overser henne totalt. Det gjør også resten av verden og når hun til og med i en fikset trekning mister jobben så aner hun at hun ikke betyr mye. I sine siste arbeidsdager kommer denne spennende mannen inn og hun gjør hva hun kan for å lokke ham bort til hennes kasse. Der møter hun denne også svært så sære mannen. Han ber henne om å invitere den pene ekspeditrisen på fest hos ham. Men når den pene ekspeditrisen kaster papiret i bosset, plukker Lily det opp og bestemmer seg for å gå på kostymefesten som en hai. Der får hun et svært spesielt møte med denne sære og nerdete, men litt mystiske Jarrod. De to får et spesielt forhold som ikke akkurat er helt A4...

Filmen starter litt rart med at vi får se en lite engasjerende jente som snakker til speilet sitt i et rom med en gyselig blomstrete tapet. Hun starter med navnet sitt Lily som hun heter og fører en samtale med seg selv som seg selv og en annen gutt hun snakker med. Hun snakker meget sært og rart med litt feil trykk på noen steder og med litt nasale vokalvalg som fremhever at hun er litt spesiell. Hun sier som han at han har brakt henne her i dag for å spørre henne om et veldig spesielt spørsmål. Videre følger hun opp med å svare for seg selv på det hun selv har spurt om med hva det er personen vil ta opp. Han sier at han aldri har kjent det på denne måten med noen før. Hun svarer at hun føler det samme og ligger til at alt føles naturlig. Han svarer at han og føler det det også. Og så spør han henne rett ut: Nå, Lily, vil du bli kjæresten min? Hun svarer at det vil hun. Han svarer med Awesome! Han sier videre at Lily har gjort ham den lykkeligste mannen i hele restauranten. Han sier at han elsker henne. Hun svarer at hun elsker ham også. Så pusser hun tennene.

Konseptet her er jo veldig kult. Det er ikke så mange filmer som fokuserer på så sære mennesker som man opplever her. Her er det karakterene som står i sentrum og bare å se dem og se hvordan de agerer med resten av verden. Hovedpersonen her er jenten Lily og hun er en karakter som man trenger litt tid for å komme skikkelig inn på. Det er noe veldig snodig med henne. Hun er liksom så spesielt og likevel nærmest en usynlig jente i hverdagen. Hun jobber jo på en burgerkjede der hun forsøker å blende inn, men kollegaene godtar henne ikke skikkelig og hun blir utstøtt. Hun er en skjør og naiv jente som tror godt om alle. Så møter hun den svært så sære Jarrod. Han ser henne først ikke og viser seg også å være en merkelig skrue. Jarrod lager en verden der han er den beste til alt han foretar seg og alle han kjenner skryter han helt opp i skyene. Han lager en del løgner der han føler ting mangler substans. De to er sære hver på sin måte og er svært forskjellige men likevel så like og passer perfekt for hverandre. Kjærlighet er også forbeholdt de spesielle. De har det også trist og tar hevn når de føler det trengs.

Ting begynner veldig sært her. Det tar litt tid før man kommer skikkelig inn i filmen, men det er allerede litt humor å spore fra første stund. Noe av det er jo kanskje litt nervøst latter som framprovoseres av at man holder for lenge på scenene, som er et velbrukt triks i de fleste amerikanske independent filmer. Om noe ikke er morsomt nok, ja så holder man bare scenen ti sekunder lengre slik at det blir skikkelig pinlig og man framprovoserer den latteren man hadde sett for seg. Det blir også mye nærbilder her og rolig zooming inn mot personen. Ting flyter greit her, men det er karakterene som gjør det hele severdig. Man forsøker seg også på litt animasjon her for å tilføre filmen litt kunstnerisk preg og det er jo okei vellykket, selv om det ikke er så stor del av filmen. Man har forsøkt å gjøre ting enkelt hele veien her og fokusere på å skape den sære og sære stemningen som man klarer å skape her til tider. Man trekker ting veldig ut og alt føles også veldig strippet. Lyden er også enkel. Musikken er også herlig strippet og som dataspillmusikk fra begynnelsen av 90-tallet og passer godt inn i settingen. Skuespillerne gjør jo også en ganske bra innsats her. Loren Horsley gjør en ganske grei innsats som Lily og gjør henne på en måte som gjør at man synes at hun har noe ved seg denne skjøre jenten. Jemaine Clement fra 'The Flight of the Conchords' spiller Jarrod og det er en rolle han er skapt for. Man kjenner igjen hans sære appell som han gir karakteren sin her ganske godt.

Humoren her er veldig sært nerdete. Man ler jo en del her fordi ting er så rart at de føles komisk. Jeg kan vel si at jeg ikke kjenner noen som er i nærheten av å være materiale for å være med i denne filmen. Ting blir veldig nerdete her og folk virker urealistisk snål på deg som seer. Dette er nok filmens åpnebare svakhet og som nok vil gjøre for mange at de vil totalt avfeie den før den har kommet skikkelig i gang. Men for min del så digget jeg jo en del ting her og jeg lo godt av en del av en del av scenene og situasjonene. Noe kan man jo gjette seg til at skjer og det trekker også litt ned, men i det store og det hele er dette fornøyelig å se. Det blir kanskje litt i overkant naivt til tider og man spør her også om de rareste ting. Folk går og beveger seg så rart, og man synes at det føles så morsomt å oppleve disse sære folka som nesten ser ut som de er fra en annen planet. Som filmnerd likte jeg også at man forsøker å legge inn referanser til filmer som Terminator og Austin Powers med en karakter i filmen som er noe av det dårligste jeg har sett på imitasjon og det gjør disse scenene svært tragikomisk. Det vil si at strippede parodier er jo morsomme de også i den rette settingen som her. Men selve filmen her er jo bygget opp som en romantisk komedie og det gjør den også kanskje litt mer almen også opp i alt det sære.

Det gjøres også et poeng av at disse folka nesten ikke følger helt med i vår verden. Jeg tenker på at filmen refererer til Hugh Jackman som Wolverine og i samme åndedrag har PC-er fra midten av 1990-tallet, kassettspillere og utdaterte dataspill. Nesten alt er litt i overkant gammelt som sikkert er slik regissøren selv følte at var nerdete da han vokste opp. Man fikk ikke en enste ny ting i filmen alla 2007, og dette i seg selv føles litt rart. Det er nesten som om man tror filmen skal være fra en annen tid. På samme måte gjør dette også filmen enda mer snål og jeg må si at jeg likte dette nostalgiske elementet.

Dette ligner jo en del på Napoleon Dynamite fra 2004 med Jon Heder i hovedrollen, og om man likte den kommer man også til å synes at denne er i samme klasse. Men dette føles ikke som noen 'rip off' og er en helt egen historie, med sine egne poenger. Man skal kanskje ha den riktige humoren eller sette virkelig pris på det sære for å le veldig godt av dette, men det er noe eget med en del av scenene og dette er virkelig en potensiell kandidat for en film som lett kunne blitt en kultfilm og virkelig bli dyrket i de rette kretser. Mange vil nok blåse av filmen fordi de synes den føles for dum, men om du gir filmen en god nok sjanse så tror jeg du vil finne den noe morsom. Man skrattler av mange av scenene her. Selvfølgelig er det ikke alt som er like morsomt, men denne filmen må jeg si treffer ganske bra på det meste. Man blir jo kanskje litt mettet av poenger etter hvert, selv om denne filmen holder seg fint gjennom hele forløpet. Filmen overrasker deg jo på enkelte punkter innimellom. Om man er forberedt på at dette blir sært så tror jeg at dette er en morsom affære. Alt blir også bedre her når man lærer karakterene å kjenne. Det er noe eget med å oppdage helt hvordan de er skrudd sammen her.