Helge Wagelsten tror han er arving til familiens store Gods ved Oslofjorden, men en dag får han beskjed om at han ikke får beholde eiendommen. Det er nemlig hans onkel som er rettmessig eier av godset. Han er på vei til Oslo fra Tyskland for å ta over eiendommen, men på veien dør han av illebefinnende. Et par (Skurken Madame Vera Wadjevska og den sleske Baron Felix de Video) som han har blitt venner med på ferden stjeler hans papirer. De er svindlere og reiser til Norge og utgir seg for å være Helges onkel. Deres plan er å ta over godset slik at de kan leve som grever. Med en gang de ankommer godset avskjediger de det gamle tjenerskapet slik at de kan erstatte det med det nye. Helge leter nå etter arbeid, men det er vanskelig. En dag får han tilbud om jobb på sin angivelige onkels lystbåt. Han tar jobben under falskt navn og kommer nå inn i kretsen til den falske onkelen. Helge forelsker seg også i en ung rikmannsdatter. Nå gjenstår det bare å se om onkelen blir avslørt som den svindleren han er...

Filmen åpner med at vi er på ekspressen mellom Berlin og København. En fornem dame kommer i selskap med to herremenn med bart. De tar seg en blås når de kommer inn i togvognen. Bankeier Wagelsteen er på vei til sitt gods i Norge. Han har her gjort bekjentskap med Baron Felix de Video og Madame Vera Wadjevska. Wagelsteen viser stolt frem bilder av godset ved Oslofjorden. I mens har arvingen til Wagelsteen akkurat kommet tilbake fra en lysttur på sin yacht. Han ankommer det praktfulle godset og får et brev stukket i hånden fra en av tjenerne. Det er fra hans advokat som måtte reise før Helge Wagelsteen kom hjem. Han setter seg på trappen i det fine været, åpner brevet og begynner å lese. Brevet er fra hans far som er død for et år siden. Han skriver at han aldri har eid godset og at den som virkelig eier eiendommen er Helges onkel som han aldri har møtt siden han har bodd i utlandet. Så Helge har ikke annet enn sin egen utdannelse som faren skaffet ham. Helge likte ikke særlig godt det han leste og legger hodet i hendene.

Jeg elsker å se eldre norske filmer og kunne ikke la være å avslå tilbudet når jeg fant denne filmen som jeg ikke en gang hadde hørt om gratis på nett på Nasjonalbiliotekets sider. Filmen er en stumfilm helt uten musikk, men med tekster slik at man får med seg det som skjer. For noen kan det være litt stusselig å se film helt uten lyd, men når interessen til eldre film er der så er det mye man finner seg i. De første filmene jeg så helt uten lyd var litt som en lidelse, nå har jeg blitt mer vandt til det. Jeg koste meg faktisk litt med denne filmen selv om den var fjerlett underholdning. Det er noe eget med å oppleve eldre norske skuespillere i Norsk films barndom.

Her er det svindlere og lurendreiere som er frekk og listig som få. De blir glitrende spilt av svenske Naima Wifstrand og norske Joachim Holst-Jensen. Han er en av mine ynglingsskuespillere og da jeg så at han skulle være med så kjente jeg at forventningene steg. Holst-Jensen er kjent som en av de beste norske karakterskuespillerne og har medvirket i en mengde norske filmer som ‘Ni Liv’, ‘Gjest Baardsen’, ‘Fant’ og ‘Tante Pose’. Dette var den første stumfilmen jeg ser ham i og jeg må si at han har en særdeles god mimikk i fjeset og med sin storslåtte karisma fyller han rollen som slesk svindlerbaron til det fulle. Det samme kan man også si om Wifstrand. Dette er også hennes debutfilm og hun viser med det at hun virkelig har noe på det store lerretet å gjøre. Senere har jo også mesteren Ingmar Bergman inkludert henne i sine filmer. Også de andre skuespillerne gjør en grei jobb og er med på å virkelig får denne filmen opp av gjørmen.

Filmen er svært annerledes de andre filmene jeg har sett fra samme periode. Her er det ikke det typisk norske som står i fokus. Det er ingen bonderomantikk eller flott norsk natur. Med andre ord er dette en film som egentlig kunne vært laget hvor som helst i verden. I ‘Madame besøker Oslo’ får vi oppleve rikmannslivet med flotte gods og eldre staselige biler. Man kjører også med både fly og velter seg i luksus på praktfulle yachter. Man savner dog det å kunne ha noe litt norsk i filmen slik at man føler at man kunne knyttet den skikkelig til Norge. Ikke det at det må være med noe særnorsk i en norsk film, men når ikke handlingen er det helt store så forventer man mer av alt det andre for at det skal veie opp.

Historien er svært enkel men litt småklassisk til tider, men til tross for dette så fungerer ikke det dramatiske så bra som man hadde håpet på. Filmen er som annonsert i 7 akter og det bære den også meget preg av. Det blir for episodisk oppbygning og mange av scenene føles mer som hjelpeløst fyll enn som en helhet i filmen. Med andre ord virker det det ikke helt som om man har gjort seg skikkelig flid med innholdet. Med det glatte preget virker filmen alt for lett i sitt forsøk på underholdning. Det er ikke mye hjernekraft man bruker på å følge denne filmen og det eneste som kreves for å følge det som skjer er at man kan lese undertekstene. Filmen føles greit nok laget reint teknisk sett og man har fine landskapsbilder. Det går mye i lususbåtlivet og det som hører med det i tillegg til bading, strender og godslivet. For å spe litt på underholdningen er det også tatt med biljakter og slåsskamper. Man får også se fyrverkeri i filmen som sikkert var tøft i 1927, men som man ikke hever øyenbrynene av i 2013 ettersom man får finere skue hvert år i nabolaget på nyttårsaften.

For å oppsummere er ikke dette er ikke det verste man kan begi seg ut på selv om dette aldri blir den helt store filmopplevelsen. Jeg ruller en svak treer på terningen for en film som tidvis er bra gjennomført. Godt skuespill trekker også opp i tillegg til okei fotoarbeid. Manuset er alt for dårlig gjennomarbeidet. Det er dog en skikkelig klassisk grei grunntanke, men alt rundt det blir bare en mager trøst. Handlingen er også litt gitt og man lurer heller aldri på hvordan det kommer til å gå til slutt. Godt skuespill trekker også opp i tillegg til okei fotoarbeid.