|
Anmeldelse av Beethovens store gjennombrud [ Beethoven's Big Break ] - Film (2008)
|
Film: Beethoven's Big Break (2008)
Kategori: Komedie, Familie
Land: USA
Regi: Mike Elliott
Spilletid: 101 min
Mediarating:
 2 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (3 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
En Beethoven-film på rett kurs igjen
Publisert: [ 24. Januar 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Far Eddie er dyretrener for filmer. Hans sønn Billy er ikke så overbegeistret for alle disse rare dyr, han vil heller ha en hund. En dag Billy er ute og går i parken møter han en Sankt Bernhardshund. Eddie holder for tiden på å lage en hundefilm, men slike dyr trener ikke Eddie. Han er mer inn i øgler og andre mer eksotiske dyr. Når Billy tar han med hjem for å se på TV så ser han ut til å like best programmet der et symfoniorkester spiller klassisk musikk, nærmere bestemt Beethovens femte symfoni. Billy tar det som et tegn på at hunden vil fortelle ham at han heter Beethoven som han ser ut til å like å hete. Eddie mister jobben fordi en selvsentrert slem dyretrenerstjerne drar en løgn som setter Eddie i dårlig lys for å skåne seg selv da hunden han trener blir borte. Eddie drar tilbake til filmsettet for å plukke opp tingene sine med Billy og Beethoven. Og ved litt tilfeldigheter får regissøren av filmen se Beethoven og vil ha ham med i filmen for en hver pris. Plutselig er Eddie blitt hundetrener når han får tilbake sin jobb og denne gangen får han bruke hovedinngangen til filmstudioet når han trener filmens stjerne. Men det blir ikke bare enkelt når hunden er så lite veloppdragen som det Beethoven er og det gjør det ikke noe bedre av at noen forsøker å kidnappe han for løsepenger... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner ut i fra et hundeperspektiv. Man spankulerer og lusker rundt i gatene rundt en Pizzasjappe. Det er en stor Sankt Bernhardshund som er på ferde og han står i døråpningen og kikker mens pizzamakerne er i full vigør med å svinge pizzadeigen opp i luften og gjøre andre saker som man gjør når man lager lekker pizza. Men når den ene pizzabakeren finner ut at det er noen som står å glor på ham mister han deigen raskt på gulvet og snur seg sakte mot denne store Sankt Bernhardshunden som står å sikler. Hunden griper fatt i en stor pølse og kokken tar fatt i andre enden av den. Så begynner de å trekke i hver sin retning. Men til slutt mister kokken taket og faller rett i en stabel med minst hundre pizzaesker som ramler over ham. Så går Hunden rolig ut på gaten og da kommer en sykkel med en jente på som har dårlige bremser. Hun klarer ikke å stanse og forsøker å svinge utenfor hunden og kjører rett i en stige med en mann i som velter. Og så kommer pizzakokken ut i gaten og kaster seg etter hunden, men bommer og treffer den jenten og mannen i stigen. Alle tre reiser seg bestemt og begynner å jage Hunden som bare spankulerer videre og kikker på en mann som bærer en stor bryllupskake rundt et hjørne. Og der kommer våre tre forfølgere og vips så er alle full i kake. De reiser seg nok en gang og nå er de fire som forfølger hunden. Og med kake i fjeset er det ikke så lett å se og da bærer det rett inn i en rute som noen staute karer driver å bærer ut i gaten. Man hadde jo nesten pløyet all Beethovenmark trodde man når man begynte på denne filmen. Men her har man altså prestert å lage en film om hunden Beethoven som er stjerne i en film om ham som ligner ganske mye på de første filmene. Her er altså denne familien Newton som man er vant til å finne i disse filmene familien til Beethoven i filmen man lager her altså. Man er jo litt selvironisk med seg selv her altså i en del av scenene. Man mimrer jo også litt til de eldre filmene da man bruker litt scener fra dem i den filmen som foregår inni denne filmen. Dette konseptet med å lage en film inni en film er jo brukt en god del ganger fra før som i eksempelvis Skrik 3 eller Nightmare on Elmstreet VII - Wes Craven's New Nightmare. Dette er jo ikke helt i klasse med de filmene, men likevel en okei affære i Beethoven-land. Det er kult at man har valgt å endelig slippe taket på familien Newton. Det er så kjipt at man har forsøkt i film etter film å klamre seg fast til denne familien og da en ikke har de originale skuespillerne så har man unnskyldt det med slektninger av diverse slag og det er virkelig nødproviant. Her er det en helt ny enklere familie bestående av to individer i far Eddie og sønnen Billy. Mor er gått bort og det er bare den harde kjernen igjen, som er det man trenger for en slik film og ikke alle disse daukjøttene som stjeler mye av den samme oppmerksomheten. Som i den første og den andre filmen er det her Beethoven som står fullt i sentrum for handlingen. Filmen er også bygget litt opp på samme måte som de første filmene i historie. Vi får også selvsagt en skurk her som skal kidnappe Beethoven og han er skruppelløs og farlig og vil gjøre hva han kan for å gjøre livet kjipt for Beethoven. Det blir også litt herlig følelse av at Beethoven tilfeldigvis lager morsomme uplanlagte scener på settet, for han er ikke lett å få til å gjøre det man vil. Jeg hadde ikke forventet så mye i denne filmen når det har vært tørke i film etter film siden den andre filmen og kurven har bare pekt en vei og det er nedover. Heldigvis kunne denne filmen by på et stort løft opp fra de foregående filmene i kvalitet. Dette er faktisk på høyde med den andre filmen i serien. Man har fått tilbake litt mer av de uttrykket en hadde i de to første originale filmene i denne serien. Dette begynner jo med stor crazykomikk som barna vil i alle fall sette litt pris på. Og ting blir også greit nok morsomt i resten av filmen. Regien er også mye bedre her. Ting ser mye mer ut som en skikkelig film. Karakterene er jo litt dratt ut av proporsjoner, men det man får her er mye mer lignende noe man kan identifisere seg med enn de foregående filmene. Det er jo også noen kjente fjes her som Jonathan Silverman (Weekend Med Bernie), Stephen Tobolowsky (Wild Hogs, Memento og The Insider), Moises Arias (Hannah Montana) og Rhea Perlman (Cheers). De gjør her greie roller og får filmen opp et nivå fra de kjipe skuespillerne som trakterte de forgående filmene. Alt i alt er dette ganske greit å se. Etter så mange elendige filmer på rad var det ganske kult å endelig se noe som klarer å engasjere deg i alle fall litt som en bør gjøre. Historien er jo som vanlig litt vel enkel, men jeg likte godt dette elementet med at man lager film her. Jeg må nesten innrømme at jeg nesten ble litt overentusiastisk over å se en film som klarte å la være å få deg til å bli flau hele veien, men jeg ser jo at dette ikke er det beste resultatet. Jeg ender på en toer for denne filmen som er blant de beste filmene i serien bare slått av den første filmen og på høyde med oppfølgeren til den. |
|||
