Renas er en kurdisk flyktning fra Irak som nå har bosatt seg bor alene langt mot nord i Norge. Nå er det vinter og svært kaldt i været og helt annerledes enn det han er vant til fra sitt land. Han kan ikke dra til landet sitt på grunn av krigen der, men han har kommet i kontakt med en dame han vil gifte seg med av god familie i Nord-Irak. De har snakket med hverandre i telefonen og skrevet masse brev med hverandre. De har også sendt hverandre bilder og hun ser veldig pen ut og er som en prinsesse i hans øyne. Hun kommer med flyet fra Irak og han kommer på flyplassen for å ta i mot henne. Men på flyplassen får begge seg en overraskelse for begge ser ikke helt ut som på bildet og er mye eldre og ikke fult så tiltalende. Hun er også helt annerledes enn han hadde forestilt seg. Begge begynner å angre seg, men nå kan de ha det så godt når de begge sitter fanget i dette fremmede vinterlandet...

Telefonen ringer hardt en morgen. Vi befinner oss i et hus midtvinters. En mann med irakisk utseende har kledd på seg med topplue og tykke klær og kommer ut døren og langer over tunet og bort til telefonboksen for å ta telefonen. Han skriker hallo og deretter mamma. Han sier at han hører henne og at han ringer tilbake. Han kommanderer at hun må legge på for han lover å ringe tilbake. Så putter han på en mynt og rasker til automaten slik at han får mynten tilbake og slår nummeret til moren. Han forteller at han har det veldig bra og lurer på om de har fått pengene han sendte. Han forklarer også videre at det er veldig kaldt hos ham og at havet har frosset utenfor huset hans. Og så er telefonsamtalen over og han skal ut å kjøre med sin gamle bil. Døren har frosset fast på førersiden så han må gå inn fra passasjersiden i bilen. Så setter han avgårde på de vinterkledde veiene. Han skal på jobb på fabrikken. Der har han det veldig kjekt med sine norske arbeidskolleger og ler og skøyer i lunsjen.

Jeg liker godt slike dramaer der kulturer møtes, selv om det ikke er så mye av det her. Jeg har ikke sett helt dette scenarioet før. To stykker møtes bare på bilder og ord som internettdating bare at man forplikter seg mye mer når man søker får oppholdstillatelse og full pakke. Her i isødet blir TV-en deres eneste trøst. De har til og med fått parabol med kurdiske kanaler. Når ikke begge tåler hverandres åsyn er det ikke enkelt å bo i lag. Om begge hadde vært litt mer innstilt på å gjøre det hele hyggelig kunne det nok blitt en bedre tilværelse, men vår venn Renas er ikke lett å bo i lag med når drømmen hans har brustet og prinsessen hans ikke en gang er jomfru. Men etter hvert lærer man jo å leve med det.

Regissør Hisham Zaman er jo velkjent med sine kortfilmer og særlig kortfilmen Bawke fra 2005 som han fikk en del priser for. Her forsøker han på å lage en lengre film. Selve manuset er jo nesten litt novellebasert. Det er ikke så mye innhold her selv om det man har valgt å presentere er svært velgjort. Filmen føles også noe kort med sine bare femti minutter spilletid er den litt vel raskt over og man lengter etter mer. Men det er blitt en svært severdig film og Zaman har gjort sakene sine godt her som historieforteller. Dette er et solid drama og ting er veldig forseggjort. Scenografi og bilde er fint og passende gjort her slik at det hele passer inn med både tittel, stemning og situasjonen. Zaman har fått godt fram det kalde i dramaet og spiller på humor for å gjøre ting varmere igjen. Det er jo en del herlige og komiske øyeblikk når livet spøker med deg og de vi møter her. Det er ikke lett å hele tiden gjøre det rette og man får godt fram at disse egentlig ikke er så forskjellige som oss nordmenn når det kommer til stykket på de menneskelige aspektene. Men litt forskjeller er det jo også og disse har mye mindre valg når man kommer fra en mindre kultur i et fremmed land. De må både danse etter familien og Norges piper og føler alt blir trengt over dem. Men man ser her etter hvert at ting kanskje ikke er så ille selv om ting ser aldri så dystert ut. Vi nordmenn har nok mye å lære av dette. Livet skal ikke bare være enkelt og en dans på roser til alle tider. Det finnes alltid noen som har det vanskeligere enn oss.

Alt i alt er dette blitt en veldig fin og varm film om et kalt vintersamfunn. Man kunne nok gjort dette nitrist om man ville, men jeg liker godt måten ting er presentert her på med litt komisk vri på det hele. Man får fram gode portretter av menneskene man møter her. Man liker godt at ting ikke framtoner seg som helt gitt hele veien. Det er mye som overrasker en her av smådetaljer underveis og man liker godt måten man presenterer karakterene her og det er de man føler man blir kjent med her underveis og som gjør mye av filmen. Skuespillerprestasjonene er også svært gode. Spesielt er Raouf Saraj veldig dyktig i hovedrollen som Renas. Han spiller ham med en slik glød og innlevelse at man virkelig tror på denne karakteren og det han utsettes for her. Om denne filmen hadde vært litt lengre og med mer innhold kunne dette virkelig blitt en perle av en film, selv om den langt på vei er det nå også. Om du liker fornøyelige dramaer om våre nye landsmenn i Norge så er dette noe du kan prøve på. Dramaet i bunn er godt og måten filmen er skrudd sammen på er det i alle fall ingenting å klage på. Jeg vil til sist presisere at min firer på terningkastet er sterkt rullet.