|
Anmeldelse av Stella polaris - Film (1993)
|
Film: Stella polaris (1993)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Drama
Land: Norge
Regi: Knut Erik Jensen
Spilletid: 89 min
Datoer:
| 1993-01-28 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.9 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (10 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Vakker kunstfilm som har noe å fare med, men som kanskje blir litt mye i lengden
Publisert: [ 25. Januar 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi følger en kvinne gjennom førti år i hennes oppvekst på et fiskevær i Finnmark og til hun blir godt voksen og tenker tilbake på de mange inntrykk hun har opplevet. Vi blir med ut på havet og fisker. Fisken gjøres klar for salg på land. Her får vi se hvordan kystbefolkningen har hatt det gjennom flere generasjoner i flere årstider også. Hun opplever kjærligheten til barndomskameraten sin. Så blir det også litt tid til et kapptittel om om andre verdenskrig da tyskerne kommer på besøk og setter spor etter seg. Dette er en film som gir mange inntrykk og bygger opp stemninger og tilstander... |
|||
|
Anmeldelse: Vi ser først her noen trær som står mellom noen bygningskomplekser og deler veien i to med del for fotgjengere mellom trærne. Kameraet beveger seg sakte men mellom trærne med en litt guffen medfølgende musikk. Så kommer en kvinne inn i bildet med hvit genser. Hun ser litt småskremt bak seg i det hun passerer bildet. Så begynner hun å gå enda litt raskere og snur seg flere ganger nervøst og ser seg tilbake. Kvinnen kikker rundt seg mens en dramatisk musikk spilles. Vi passerer også en mann og da går kvinnen over gaten og fortsetter å gå der, mens mannen går bort og setter seg i en bil. Hun begynner å løpe mens mannen kjører med smussede ruter rundt i byen. Hun løper midt i veien og så snur hun seg og ser mens han passerer henne med bilen sin. Så er hun ute ved sjøen og står med hvit kjole ytterst på en tre konstruksjon som nok brukes i et fiskevær. Og så våkner hun i sengen sin og en ung jente kommer og sier hun må våkne. Hun befinner seg i et gammelt møblert hus. Hun ligger i en treseng som har sett sine bedre tider og mangler behandling. På nattbordet står en blå glassvase med gule selvplukkede blomster i. Og så henger det et bilde på veggen av en gutt med en stor torsk. Lenger oppe er det enda et bilde av to menn og en dame som helt sikkert er i familie. Det er også en god del runde steiner plassert rundt om kring på nattbord og på hyller. Så etter damen seg opp og går ut av soverommet og ut i gangen og ned den fine tretrappen. Hun kikker seg litt forsiktig rundt med et litt ubestemmelig ansiktsuttrykk mellom glad og nøytralt. Hun ser inn på den gamle dagligstuen før hun går ut og kikker på sjøen som ligger der nesten blank og småskvulper fint mot henne. Hun kjenner vinden blåse. Ting ser nesten litt spøkelsesaktig ut her med de slitte bygningene og den nakne og værbitte naturen. For å lage det helt klart med en gang dette er en kunstfilm og en film som ikke følger de vanlige konvensjonelle regler som de tradisjonelle filmene gjør. Her leker man med konologi form og stil. Man blander også inn litt dokumentar i det hele og alt blir sydd sammen på en veldig særegen måte som det kanskje tar litt tid til å bli vant med i filmen når man ser dette. Her får man mange estetisk vakre skildringer av naturen rundt og i et fiskevær i Finnmark. Landskapet er feiende flott og vilt og skjønt. Menneskene setter bare de spor i naturen her som de føler de må for å leve av fisken naturen byr på. Det hele er veldig poetisk fortalt og handlingen er blitt tilsidesatt for å formidle estetikken og stemningen rundt det man har holdt på med i fiskeværet gjennom mange tider. Dette hopper hele veien i tid og sted og man må pusle sammen inntrykkene man får her i hodet selv. Det er også svært lite dialog her og godt inn i filmen er det bare blitt sagt noen få enkle setninger som ‘Helvetes unge!’ og ‘Du må våkene’. Her er det musikken og bildene som taler for seg selv sammen innimellom framhevede lydspor som gir en fin effekt opp i det hele. Det er Knut Erik Jensen som står bak denne filmen. Han er nok mest kjent for dokumentarfilmen ‘Heftig og begeistret’ fra 2001. Før ‘Stella Polaris’ hadde han laget en rekke dokumentarfilmer og det merkes her at han har god erfaring fra den fronten inn i denne filmen. Dette er jo også hans debutfilm og det er blitt en veldig spesiell og kanskje ikke så almen film, men det var nok heller ikke intensjonen heller. Jensen er god på å skildre og bygge opp stemninger. Selv om det hele nok kan føles litt usammenhengende og nakent i lengden, så er det jo litt artig å se noe så totalt annerledes som det denne filmen representerer innenfor norsk film. Her leker Jensen med dokumentar, stemninger og skildringer om en annen i en heftig og kunstnerisk blanding. Det er kanskje litt vanskelig å bli skikkelig klok på filmen. Den forteller jo deg ting uten at du føler det egentlig skjer så mye her. Jensen har laget en litt fin, sær og litt rar film her. Bildet er veldig flott gjort her og alt er veldig klart og fint formidlet. Man merker at filmskaperen har jobbet med å få natur og bilde og objekter til å jobbe sammen. Det hele er blitt en vakker komposisjon som leker med det såre innimellom. For å oppsummere så er nok ikke dette noe film for alle og en hver, men det er noe norskt over det man ser her. Man skildrer kystbefolkningen vår og krigen på en særegen måte. Men man får kanskje ikke helt den filmopplevelsen her for lett underholdning. Dette er mer krevende å se og pent og brutalt om en annen. Det er jo heller ikke noe skikkelig handling i filmen og det krever jo at en er litt interessert i kunst når man ser dette. Dette føltes nesten som en blanding mellom en naturfilm og en dokumentar der en tar litt fra begge deler og skrur det sammen på en besynderlig men likevel også poetisk vakkert. Dette er jo ganske stødig til å være en debutfilm, men så var jo Jensen også godt voksen når han laget denne. Han viser at han har mye erfaring og en del å fare med når han skal lage filmkomposisjoner. Men selv om mange ting sitter her og er veldig bra sammensatt så mangler dette kanskje noe for å framstå som et reint mesterverk. For min del som ser såpass mye forskjellig film så gav det meg noe å se dette, men jeg vet ikke helt om det hadde appellert like lett til mine kamerater eller andre jeg ser film med i ny og ne. Mange vil nok kanskje etterlyse handlingen opp i det hele og det gjør at dette føles litt mer krevende å se. Man blir her kastet ut i en rekke inntrykk som alle og en hver ser tøffe ut, men det blir kanskje litt mye å se en film med bare dette. Det er ikke alt som man engasjerer seg like mye i her og karakterene blir jo kanskje litt fjern opp i det hele selv om Jensen forsøker å fortelle oss noe gjennom filmen. |
|||
