|
Anmeldelse av Crocodile Dundee - Film (1986)
|
Film: Crocodile Dundee (1986)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Eventyr, Komedie
Land: Australia
Regi: Peter Faiman
Spilletid: 98 min
Datoer:
| 1987-03-27 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.9 av 6Keyword:
Klassiker
|
||
|
Serie: Crocodile Dundee | Crocodile Dundee i Los Angeles (2001) | Crocodile Dundee 2 (1988) | Crocodile Dundee (1986) |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (14 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Storveis underholdende og kjempemoro
Publisert: [ 1. Februar 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Journalisten Sue drar ut til en by i ødemarken i Australia for å møte i busjen for å møte Crocodile Dundee for å skrive en artikkel om hans fantastiske historie om denne lokale helten. Han ble nemlig bitt av en krokodille og klarte å drepe den og overlevde. Når hun møter den fryktløse Dundee finner hun ut at han er litt av en fyr. Hun blir med ham ut i busjen for å få nok stoff og ta bilder til artikkelen sin. Det blir en tur hun seint vil glemme. Etterpå tar hun tar ham med for å møte storbyen New York, og dette blir en tur han sent vil glemme. Man glemmer jo aldri et møte med Crocodile Dundee... |
|||
|
Anmeldelse: Det hele starter med en mørkt i New York og byen lyser til oss som en yrende lysfest. På gaten er det også mye liv og vi blir stående å kikke på inngangspartiet til ‘Newsday’. Så er vi plutselig inne hos avisen. En mann står og snakker i telefonen med Sue. Han sier at han ikke klager på det hun gjør og at hennes siste artikkel var glimrende. Det er bare det at hun skulle vært tilbake dagen før. Hun er i Sidney på hennes kontor med operahuset som utsikt til. Den unge kvinnen Sue forklarer at hun må skrive en artikkel til. Hun forteller at en fyr i nordterritoriet nylig ble angrepet av en krokodille. Den bet av ham beinet og lot ham ligge igjen langt inne i ødemarken. En uke krabber han fram, blir lappet sammen og forsvinner. Ingen intervjuer eller bilder. Sue sier hun har sporet ham opp og hans navn er Michael J. Crocodile Dundee. Hun har gjort alt klart til å møte ham og tar et helikopter på kvelden. Hun får det som hun vil denne Sue og i neste scene ser vi helikopteret komme susende mot ødemarken i Australia. Åpningsmusikken er faktisk ganske kul og gjør at man får et tøft inntrykk av begynnelsen her og setter man godt i stemning sammen med den kule australske fjellnaturen. Det at man får se helikopteret på denne måten gjør en ganske fiffig introduksjon til det hele mens man forteller hvem som er med i filmen og de som er med å lage den. Så er filmen i gang når helikopteret lander og Mr. Reilly tar i mot den yndige Sue og hennes bagasje. Konseptet var jo veldig friskt og nytt i 1986 da denne filmen kom ut. Crocodile Dundee er litt av en karakter og perfekt til å basere en film rundt. Man digger også entreen til Mike Dundee. Først kommer en kniv flygende inn og treffer bardisken og så kommer denne Dundee hoppende kjempende med en krokodille. Og så reiser han seg opp og bestiller en øl til ham og en til krokodillen som viser seg å være utstoppet. Han er liksom så mystisk og kul på samme tid. Han er som en blanding mellom Steve Irwin og Bear Grylls. Altså en type man aller helst ville hatt som guide i villmarken og særlig i Australia som han kjenner som sin egen bukselomme. Det å besøke Australia med sin særegne natur er stilig. Og når man har vist mye av det man kan by på her forflytter Dundee seg over til New York som er en helt ny verden for ham. Der er det Sue som må hjelpe ham for å overleve. Han har jo aldri vært i en rulletrapp alt i storbyen er nytt for ham. Man får også Dundees kule bemerkninger som at storbyen må være den vennligste stedet han vet om siden syv millioner mennesker velger å bo så nært innpå hverandre. Manuset er faktisk ganske gjennomarbeidet her og det er nok grunnen til at dette sitter så bra. Filmen er virkelig underholdende når man er i Australia og man føler ikke det er noen dødpunkter i denne delen av filmen. Man får flotte naturskildringer her over naturen og ser selvsagt krokodiller og kenguruer også. Det hele er veldig idyllisk til tider. Dette er jo også en komedie og det er jo en del spøker i Australias busj. Man liker den veldig spøkende Mick Dundee som har en veldig artig merkelig form for humor som da han later som han er en kenguru med gevær som skyter tilbake på by-cowboyene som jaktet på dem. Men det er ikke før Dundee kommer til storbyen at komedien virkelig kommer til sin rett. Han er jo vant til å være på hils med alle og det fortsetter han med i New York selv om det er litt slitsomt. Det er også ganske gøy å se hvordan en slik karakter klarer seg i møte med storbyen. Det er moro når han spør den svarte sjåføren hvilken stamme han er fra eller den kjente ‘That’s a knife’-scenen. Paul Hogan spiller også Crocodile Dundee perfekt. Han er alltid ‘in caracter’ og har så mye sjarme og personlighet å øse ut av slik at man tror på karakteren. Det blir også tid til litt kjærlighet og Linda Kozlowski som Sue er jo litt av en babe. Og når man også får litt action med på kjøpet, så hva mer trenger en i en underholdende film? Jeg husker godt da denne filmen gikk på kino i Norge. Den hadde 12 års aldersgrense på kinoen som gjorde at jeg ikke var gammel nok til å skue den. Når en av kameratene mine så den på kino var jeg råmisunnelig. For en syvåring var krokodiller stilig og Crocodile Dundee ramtøft. Jeg så faktisk aldri denne filmen før jeg så den på TV en gang på 2000-tallet. Jeg digget den da og var spent på hvordan den ville holde med et gjensyn nå. Og jeg må si at denne filmen fortsatt har sin sjarm. Humoren er veldig tidløs og alt fungerer meget godt her. Filmen var et fenomen da den kom og ble den største kassasuksessen innenfor komedie da den kom og har holdt seg utrolig godt med årene. Den er nok litt glemt for nyere generasjoner, men om du ikke har sett den så er den såpass artig og sjarmerende at en bør plukke den opp. Mange av humor poengene er jo utrolig morsomme og jeg lo og gliste godt av flere av poengene her. Det er med andre ord mange minneverdige øyeblikk i denne filmen som må oppleves. Når karakteren skal settes ligger dette å vipper mellom en svak femmer og en en sterk firer. Reint filmteknisk er det jo ikke noen mesterregi over det hele. Det hele er jo kanskje litt for lett til tider, men ting glir veldig bra her og dette er artig som få. En film som leverer fra første stund og helt til finalen. Man sitter og smiler fra øre til øre når rulleteksten dessverre ‘kicker’ inn her. Underholdningsmessig er jo dette lett en femmer for min del og jeg vil tro at de fleste andre også vil falle for humoren her, men om alle vil synes dette ender på fem det tviler jeg på. Jeg safer med å gi en knallsterk firer og en super anbefaling. |
|||
