|
Anmeldelse av Oljeberget - Dokumentar (2005)
|
Dokumentar: Oljeberget (2005)
Aldersgrense: Alle
Kategori: Dokumentar
Land: Norge
Regi: Aslaug Holm
Spilletid: 111 min
Datoer:
| 2006-01-27 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.1 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (12 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Til tider god betraktining av Norge
Publisert: [ 2. Februar 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Arbeiderpartiet mister fem prosentpoeng i en meningsmåling. Bare 25,8% av de som ble spurt, sier at de vil stemme på AP. Partileder Jens Stoltenberg skjønte ikke hva som har skjedd. Det er ikke så lenge igjen til valget og programmet er hektisk. Jens reiste rundt i landet Norge for å gjenvinne folkets tillit. Målet med den lange reisen var å bringe Arbeiderpartiet til makten igjen ved å vinne Stortingsvaget høsten 2005. Gjennom Stoltenbergs reise rundt i landet vårt blir han kjent med naturkreftene, hardbarkede og ukuelige folkesjeler og han blir stilt til veggs og møter for utfordringer i møte med mennesker. Dette blir en reise som utfordrer og utvikler ham som både politiker og menneske. Dette er en betraktning av Norge med Jens Stoltenberg i hovedrollen... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen starter med at vi får se Jens Stoltenberg bakfra. Han går opp til stortinget med et kobbel av fotografer og journalister på slep. Det er mørkt på morgenkvisten når Jens Stoltenberg må møte pressen rett etter valget. Journalisten som møter ham spør om det er den nye statsministeren som kommer gående. Det mener Jens det er for tidlig å si. Så hopper vi atten måneder tilbake i tid. Vi skal opp til Nordnorge. Havet bølger rolig i det kalde vinterværet og måkene flyr og gir fra seg sine støyende kystskrik. Vi er i Mehamn i Finmark som er en virkelig kystperle. En en liten jente går med en strikket lys signalgul topplue med dusk på og med lilla boblejakke. Hun går i gaten mens snøen kommer mot henne og vinden uler mildt. Hun sier man er født til en ting. Hun vil bli popstjerne sier hun og TV-kjendis og da bør hun få lov til det. Hun går å sklir på isen i hjulsporene mens hun sier at vi nærmer oss kaien. På kaien møter hun pappa i fiskebåten sin. Pappa er fisker og er født til det. Så ser vi et stort lokale som er helt tømt. Det ser ut som om det en gagn har vært en fabrikk av noe slag her for fisk. Man ser sjøstøvlene som står linet opp i garderoben og arbeidsstasjonene som står helt tomme og ubrukte for tiden. Så beveger vi oss over til en mer herskapelig gang på Stortinget. Og så en mindre gang et annet stede med innrammede bilder i sort hvitt i hopetall. Så over i en slipssamling med okei variasjon av det beste dressmann har hatt å by på siden slutten av nittennittitallet. Så hører vi en mannstemme som nynner i vei. Det er Jens Stoltenberg som kler på seg sin dress og velger ut et passende slips. Han er på kontoret sitt i Oslo. Det er yrende liv på Stortinget. Vi ser ham gjøre mange intervjuer før han går igjen inn mot kontorlokalene. Han skal på dagsrevyen klokken to men finner ut at han trenger en pust i bakken og legger seg på en sofa i tre minutter for å slappe litt av mellom slagene. Han tenker og ser rolig ut der han ligger. I Norge har vi det godt. Vi er en av verdens rikeste land. Men det er et stort og langstrakt land vi bor i. Det er ikke lett å holde liv i alle plasser på avsidesliggende steder som er totalt avhengig av bedrifter som skal være arbeidsplassene for alle som bor der og være det livet som bygden bygger på. Her får vi se en del slike steder der fiske eller fabrikk har begynt å nedskjære og nedlegges. Ting blir jo mer og mer automatisert og mennesker blir overflødig. Det er jo nesten uvirkelig at man finner helt nye statsfinansierte fiskemottak som står tomme når fisken yngler seg i sjøen rett utenfor lokalene. Bøndene klager over ulv og bjørnebestanden som de føler truer deres levebrød. Vi får også se hovedstaden og hvordan man har det der i flere samfunnslag. Man forsøker å oppsummere Norge og hvordan vi har det i dette flotte landet. Syter vi for mye? Har vi det for godt? Hovedpersonen og den som skal representere Oljeberget her er Jens Stoltenberg. Her får vi se mennesket Jens Stoltenberg. Vi ser at også han kan være usikker og ikke vet hva han skal gjøre til en hver tid. Han kan også være litt rotete og har mistet to mobiltelefoner. Han er ingen supermann og er avhengig av andre han også. På talerstolen framstår han som en helt annen person og er klar i talen. Vi får se ham mens han driver valgkamp, men mest interessant er det når han viser seg som en idealist med drømmer og samfunnsverdier. Han er med på alt og tror på de verdiene han står for. Jens forsøker å fortelle folk at politikk er viktig. Her viser han seg i møte med folket og de har mye forskjellige meninger om ting som opptar dem i arbeidslivet. Stoltenberg mener at det er mennesker det handler om og man må ta hensyn til dem, og da er det ikke så lett å være tøff og hard i møte med dem. Det blir også tid til litt sang, nynning og skigåing, matlaging og tid med familien. Aslaug Holm er regissør for denne dokumentaren. Hun viser seg som dyktig til å kommunisere med folk gjennom sitt kamera. Hun får folk i tale og får fram personlighetene og særegenhetene med folkene. Fotoarbeidet er også ganske dokumentarfaglig dyktig. Det er god variasjon i det som presenteres og hun bruker en del tøffe effekter innimellom som å bruke helt lyse bilder og at man får se Stoltenberg gå i dress gjennom det hvite snølandskapet som om han skulle vasse gjennom tåke. Hun klarer å få enkelte scener til å skinne og lage en helhet i det hele. Hun bruker ting i bildet og lager gode kryssklippinger for å få fram sitt budskap og for å fortelle historien her. Også den lille jenten i nord som går igjen her er et flott innslag som gir mye tilbake til filmen. Men til tross fra at ting er bra presentert her og er litt interessant så er det igrunnen ikke så veldig nytt som kommer fram her. Man savner kanskje litt mer store øyeblikk her. Dette er kanskje litt traust til tider. Ting dupper også litt midtveis her og man føler at man føler da at filmen ikke klarer å holde på deg i samme grad som den solide starten her. Om man er interessert i politikk eller vil se litt mer av hvordan Jens som ble statsminister i Norge etter dette ble kjent med folket gjennom sin reise rundt i landet så er jo dette virkelig en film å få med seg. Filmen er jo kanskje også litt for koselig og trekker nesten bare fram det behagelige med systemet. Det er vanskelig å ikke like denne dokumentaren selv om man ikke stemmer Arbeiderpartiet også. Slutten og konklusjonen er jo veldig helhetsmessig gjort her. Ting har en mening og man skjønner hvor det bærer etter hvert. Men helt til slutt så vil jeg si at man savner noe brådd i det som presenteres her. Folk liker jo å se framgang og folk som lykkes, men i dokumentarer kan man ta et litt mer problematisk ståsted. |
|||
