|
Anmeldelse av Kunsten å tenke negativt (The Art of Negative Thinking) [ Kunsten å tenke negativt ] - Film (2006)
|
Film: Kunsten å tenke negativt (2006)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama, Komedie
Land: Norge
Regi: Bård Breien
Spilletid: 79 min
Datoer:
| 2006-11-03 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4 av 6Keyword:
Bård Breien
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (23 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Kunsten å lage en norsk interessant og morsom komedie
Publisert: [ 10. Februar 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Geirr og Ingvild var lykkelig gift og hadde det som plommen i egget. Men så kom Geirr ut for en trafikkulykke og havnet i rullestol. Etter det lukket Geirr seg inne og ble svært negativ i sine tanker og ser bare på dystre krigsfilmer. Ingvild vil forsøke å redde forholdet og inviterer hun den kommunale positivitetsgruppa hjem til hun og Geirr. Geirr er mildt sagt svært skeptisk til dette og vil helst ikke snakke med dem da de kommer. Han forsøker først å nedkjempe gruppens leder så de han kan ha det litt mer på gruppens premisser uten alle de kunstige positivitetsmetodene som blir tvunget over hodet på det. Det blir et meget intenst døgn da gruppen blir kjent med hverandre på godt og ondt og lærer seg kunsten å tenke negativt... |
|||
|
Anmeldelse: Konseptet for filmen med alle disse livshandikappede er svært godt å basere en film på. Manuset er svært stødig. Man klarer å ta tak i mange problemstillinger og selve hovedkonseptet med at man splitter en positivitetsgruppe er svært originalt og godt og absurd funnet på. Man liker det litt sære her uten at det blir for lite allment til at de fleste vil finne en del humor og underholdning her. Det er utrolig masse artige detaljer og ting er veldig gjennomarbeidet. Handikappede har det jo tøft i livet med sine begrensninger og man hører jo alltid at man må snu slike begrensninger til det positive, men her har en tenkt litt motsatt. Ofte kan positivitet bli for påklistret og man tror ikke nok på det og da er det bedre å konfrontere de mer negative sidene. Det blir mye konflikter her som kunne blitt 'dørgenes' alvorlig om det ikke hadde vært for det komiske fortellergrepet. Dette står jo oppført som en komedie og jeg lo skikkelig godt av denne innimellom. Man tar ting her på kornet. Eksempelvis får man en scene her er så komisk og god at man skriker ut av latter. Den begynner med at vi får se en varebil som kjører forbi og skifter felt i hytt og pine som en skikkelig fare i trafikken. Det er lederen for den ‘ handikappede’ gruppen som er ute på tur. Og når de blir stoppet av politiet så åpner politimannen døren og får et fjes som man skjønner at han ikke hadde ventet dette. Sjåføren sier at han må gjerne se på førerkortet og bot er de villig til å betale. Det gjør ingenting fordi det er kommunen som betaler. Man beveger seg her på en knivsegg og dette er faktisk mesterlig balansert slik at man ender på beina hele veien når filmen tar sats. I begynnelsen er jo filmen ganske komisk og man tenker at dette kan bli artig om det fortsetter i samme spor og det gjør det litt på vei, men filmen forsøker også på noe mer. Den beveger jo seg mer over i det seriøse og dystre og det hadde jeg aldri drømt om skulle fungerer her. Her er det faktisk slik at man er med på både det morsomme og det gravalvorlige dramaet som forgår her. Skuespillerne spiller sine karakterer såpass passende og er hele veien inne i rollen som gjør at de tåler både moro og alvor når man møter det her. I en slik film som sjonglerer litt med inntrykk som denne er det jo kanskje litt vanskelig å alltid le på riktig plass for noen ganger blir det kanskje litt grovt og nesten upassende å le, men i det store og det hele er dette svært bra gjort. Karakterene er noe man liker svært godt her og selv om en noen av rollekarakterene er litt skrudd til så er det nok folk som er litt lignende som dette. Det er også god dynamikk i dem og de oppleves som variert og de utvikler seg også gjennom filmen slik at man får stadig se nye sider av dem som kommer fram når de viser hva som egentlig er galt. Skuespillet er jo også svært overbevisende. Jeg var først litt skeptisk til om det ville fungere bra i en slik film, men her synes jeg de klarer å spille handikappede på en særdeles passende måte. De er inne i karakterene sine. Her har man vært utrolig god i castingen. Fridtjov Såheim er veldig god som den rullestolbrukende pessimisten som splitter gruppen litt her. Med en gang man ser ham så begynner man nesten å le litt, men Såheim viser at det bor mer i denne Geirr enn bare sitt merkelige ytre. Marian Saastad Ottesen viser også at hun kan spille og det er nok ikke noen enkel rolle og være multihandikapet som lam fra halsen og ned, men dette løser hun på en svært god måte og gjør mye her med sitt fjes som forteller hele kroppsspråket til hennes karakter. Henrik Mestad har jo vist seg fram som en birolleskuespiller av rang i norske filmer og her blir det også plass til ham og han viser at han har noe for seg på skjermen. Hans rolle er den friske mannen som ble skyld i at sin kone skled og brakk nakken og endet opp i rullestol som bare kan beveges med hodet hennes. Kari Simonsen viser seg fram også her og jeg har ikke det største forholdet til henne, men etter å ha sett henne her så fikk jeg litt sansen for henne. Hun klarer å levere en interessant karakter som man lurer på hvorfor er her med sine handikappede venner når hun bare har en nakkekrage. Kjersti Holmen spiller gruppens leder som virkelig for kjørt seg her som metodisk overpositiv leder som skal sørge for at alle skal ha det trivelig med tvang. Per Schaanning spiller en karakter som i utgangspunktet ikke snakker, men som viser seg å være mer med enn det han viser i begynnelsen med sitt ytre med den 'støgge' norske Lillehammer OL-jakken fra 1994. Og sist finner vi Kirsti Eline Torhaug som Geirr sin kone som sliter med at hun elsker en mann som sitter i rullestol. Bård Breien gjør her sin debutfilm. Han viser at dette er en film han må ha virkelig hatt lenge i tankene. Her er det mange gode scener og vendinger som fungerer nærmest perfekt i filmen. Han vet hva han er ute etter og virker sulten på å levere oss underholdning på ganske snedig vis underveis. Det er ikke hver dag en ser en film som dette. Jeg digget faktisk regigrepene til Breien og måten han hadde skrudd dette sammen på. Han er god både på komikken og det dystre. Han mestrer dramaet som binder filmen sammen og alt alvoret også mye bedre enn man venter. Man vet jo heller ikke helt hvilken vei filmen vil ta etter den pangkomiske åpningen som man får her. Man blir overrasket over en del av vendingene som filmen tar og dette blir sykt og alvorlig med innslag av inspirasjon fra noen legendariske filmhistoriske fenomener også her. Det er også mange utrolig herlige situasjoner og også mye mørkt. Filmen blir beskrevet som en feelbad komedie på coveret, og det er jeg litt enig i, men jeg synes ikke det blir for mørkt og man beveger seg hele tiden innenfor den riktige grensen for hva man tolererer. Filmen klarer også godt å formidle det såre her også. Musikken er fin og melankolsk. Filmen begynner som komedie og blir litt og litt mer tragedie. Det er ikke alt som er som det ser ut her og jeg liker godt hvordan Breien har grepet fatt i denne filmen på. Dette er en svært god debut i mine øyne og jeg håper Breien gjør flere filmer for da kommer jeg til å sitte klar til å kikke. Alt i alt var dette en ganske god filmopplevelse. Om denne filmen hadde vært markedsført bedre så kunne den blitt en hit på kino og solgt mye mer enn de 35 000 billettene den klarte å selge. I Tyskland ble filmen mye mer besøkt med ca 70 000 solgte billetter som gjorde den til den mest populære nordiske filmen i Tyskland i 2008. Det er ikke alltid at norsk film engasjerer like mye som det dette gjorde. Dette var nesten like solid som Himmelfall for å sammenligne med en annen norsk komedie som jeg liker godt. Kunsten å tenke negativt er original og man har ikke sett så mye lignende. Det er en svært god ide man har i bunn. Man liker godt når man får servert dette på en så entusiastisk måte som dette. Det er akkurat som at man merker at dette er en debutfilm fra en sulten regissør. Breien har sikkert knuget på dette konseptet i mange år og pusset på manuset slik at det skal bli så bra som mulig. Det er sjelden man får servert et like fengende greie på norsk. Det skal dog legges til at det er mulig at dette ikke er like allment hele veien selv om du nok nesten garantert vil le av en del av poengene. Når terningen skal rulles så ligger dette mye og vipper mellom fire og fem hele veien. Jeg velger å vippe opp denne filmen til en svak femmer og gir selvsagt en anbefaling for dette er noe du bør få med deg. |
|||
