Lila vokser opp til å bli en svært hårete dame som form av en hormonfeil. Hun velger å bo i naturen der hun føler seg fri og mer hjemme og skriver bøker om sin tilværelse. Hennes bøker slår an og på denne måten kunne hun alltid leve i skogen og slippe å se folk når hun skrev. Men hun følte seg litt i mangel på det mannlige kjønnet innimellom. En dag dukker en 35 år gammel kjekk forsker som holder på å forsøke å lære bordskikk til mus. På en skogstur kommer de over en apemannen Puff som bor ute i naturen og tror han er en ape. Forskeren finner ut at dette er som en drøm for ham. Nå tar han apemannen med seg hjem i forskningens navn og vil bevise at de mest primitive individer kan bli dannede mennesker. Og det blir ikke bedre av at han begynner å falle for sin forskningsassistent. Dramaet blir komplett...

Filmen innledes med at vi ser noen hvite mus i musehullet sitt i skogen. De virker litt skeptiske når de den ene musen velger å ta et skritt utenfor musehullet i gresset. Den andre følger så etter. å høres et skudd og fuglene flyr opp. Vi følger den ene fuglens perspektiv der den flakser med vingene sine og sirkler rundt trærne. Musene piler over gresset men de er hvite og lett og få øye på når de er ute på åpen mark som dette. De piler det beina kan bære dem og rovfuglene forsøker å ta dem gang på gang med sine dykk fra luften. Den ene svarte fuglen følger dem som skygger og skal akkurat til å slå til før de deler seg og fuglen treffer et tre. De gjemmer seg på andre siden av treet. Rett ved ligger en person med vintersko på seg og lysebrun bukse. I neste scene får vi se en dame ved navn Lila som kommer ut av en politibil fulgt av uniformerte menn. Media skriker mot henne. De spør henne om dette vil påvirke salget på boken hennes. Media er helt hysteriske og står i kø med kameraer og mikrofoner i vill kaos for å få noe ut av henne på vei inn i rettsalen.

Så ser vi Lila si til en mann med skjegg at hun ikke er lei for det. Han sier at han er lei for det. Så snakker en død mann og sier at han ikke engang vet hva det å være lei seg betyr lenger. Hun sier at hun ikke bryr seg om hun må tilbringe resten av livet i fengsel. Hun sier at hun uansett har følt det som om hun har vært i fengsel hele livet uansett. Han derimot er veldig lei seg. Han er lei for at han ble fordrevet, lei seg fordi Lila må tilbringe sin tid i fengsel og lei for at Nathan må råtne i sin grav. Lila sier at det hele begynte da hun var 12 år gammel og fikk vår på brystet som følge av hormoner. Når hun var 20 så hun ut som en ape. Hun barberte seg og tenkte å ta selvmord, men så kom en mus og så henne som den ikke brydde seg om hun hadde hår på kroppen. Hun følte seg så fri. Han forteller at han ble oppdratt i villmarken av en mann mann som trodde han var en ape. Han ble stjålet som barn og oppdrog ham i naturen med kjærlighet, ømhet og respekt. Inntil nylig trodde han at han var en ape.

Filmen begynner jo litt utradisjonelt til å være en komedie av et slikt slag. I alle fall slik den ser ut på coveret i alle fall. Jeg viste ikke noe om denne filmen før jeg så den første gang. Den så jo ut på trailer som en ganske morsom komedie. Men dette er faktisk ganske originalt. Det hele er jo veldig absurd til tider, selv om en hele tiden beveger seg innenfor det akseptable innenfor vårt vanlige univers. Når jeg begynte å se dette så jeg jo raskt at det var mer med dette enn jeg hadde trodd på forhånd. Dette er ikke så enkelt og så vanlig komedieaktig som det pleier å være. Her får man en mer interessant på det hele. Man digger denne apemannen Puff som vokser opp i naturen og blir plutselig oppdaget av en naturforsker som forsøker å lære ham opp til å bli en dannet person. I begynnelsen ser ikke Puff vitsen med eksperimentet ut i fra hans perspektiv. Men etter å ha betraktet et samleie så finner han ut at han også kunne tenke seg noe slikt. Og for å komme seg dit må han spille mer på lag. Deretter blir han en drøm å jobbe med og alt dreier seg om å bli så flink at han kan kurtisere damer. Men han har litt problemer med å kontrollere driftene sine.

Manuset er jo svært interessant og er jo skrevet av en av vår tids mest særegne manusforfattere i Charlie Kaufman. Han har ikke til nå klart å komme opp med et dårlig manus eller ide for en film. Han pangdebuterte med Being John Malkovich i 1999 og to år senere så var han klar med ‘Human Nature’. Man digger mange av de kule situasjonene som oppstår her. Kaufman har skrevet noe man igjen føler seg underholdt av. Man liker den intelligente tvisten på hvordan dette framstår. I denne Puff er det jo svært mye karakterutvikling og han blir jo nesten voldtatt i filmen her i forskningens navn. Man digger å se ham bli en herremann på overflaten, men inni ham er det kun driftene han kjemper med.

Puff er dyrisk enkel på innsiden men har en velartikulert framtoning som skalkeskjul, bare fordi han føler han må det. Kaufman klarer å ta nye veier med manuset hele veien slik at dette føles som en veldig kuriøs greie. Det er mye av det man opplever her som gjør at jeg digger Kaufman. Regien er ved Michel Gondry. Dette er hans debutfilm og er i så måte svært bra gjennomført. Han fulgte denne filmen opp med klassikeren ‘Evig solskinn i et plettfritt sinn’ og har siden kommet med filmer som ‘Vitenskap om drømmer’ og ‘Be Kind Rewind’. Selv om man forsøker å være seriøs i settingen her, blir noen scener likevel for voldsom og man faller litt litt billige tradisjonelle komedietriks. Hadde han forsøkt å holde seg litt mer seriøs her hele veien kunne denne filmen blitt enda et hakk bedre. Det er som han ikke tar seg god nok tid på å fortelle dette innimellom.

Rhys Ifans som kanskje er bedre kjent for de fleste som Spike fra Notting Hill. Her gjør han en svært kul rolle som han virker perfekt castet i. Han er god på å formidle denne karakteren Puff og få han til å bli både morsom og naturlig i alt han gjennomlever her som både ape og mann. Jeg liker godt hvordan han med perfekt timing får herremannsfjeset sitt for så å skulle ty til mer dyrisk fremtoning i sekundet etter. Patricia Arquette spiller jo også ganske greit her og samspiller bra med Ifans. Mens stjerneskuddet Tim Robbins ikke helt overbeviser i sin rolle. Han blir for enkel og man kjøper han ikke helt her. Man finner også Miranda Otto (Éowyn i Ringenes Herre) i en framtredene rolle som forskerassistenten Gabrielle.

Dette er en svært severdig film som kanskje er litt sær for de fleste, men den har mye ved seg. Jeg velger å gi filmen et sterkt terningkast fire. Den kunne vært mer solid innimellom og kommer ikke alltid ut med alt potensialet i manuset. Men til tross for dette føler jeg denne filmen ikke har fått all den oppmerksomheten som den fortjener. Kaufman er en særegen mann og det er manus som dette som gjør at mange forguder denne snodige skribenten. For noen vil dette kanskje ikke være komisk nok, men en del av scenene her er jo nesten som gull å regne og vil også være morsom for de aller fleste. Jeg kaster meg ut i det og gir dere nok en anbefaling om en film som dere bør se før dere dør. Eller det skader i alle fall ikke.