|
Anmeldelse av A Night At The Roxbury - Film (1998)
|
Film: A Night At The Roxbury (1998)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Komedie
Land: USA
Regi: John Fortenberry, Amy Heckerling
Spilletid: 81 min
Datoer:
| 1999-07-30 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 2.7 av 6Keyword:
Will Ferrell
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (12 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Artige brødre i en komedie som tar deg med tilbake til 90-tallet
Publisert: [ 14. Februar 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Steve og Doug Butabi er brødre. De driver all sin nattestid på fest og damejakt. Men disse brødrene er ikke som alle andre. De har nemlig en framtoning og en selvtillit av en annen verden. Damene faller ikke for dem som fluer akkurat og de frastøter flere enn de tiltrekker. Brødrene digger å gå på klubber nattestid og deres store mål er å komme inn på den feteste klubben, nemlig ‘Roxbury’. De doller seg opp og gjør hva de kan for å komme inn på klubben der bare de kule henger. Men en natt krasjer B-kjendisen Richard Greco fra 21 Jump Street inn i dem og tar dem med inn på Roxbury som plaster på såret. Nå går drømmen endelig i oppfyllelse. Er det nå livet deres skal snu totalt for disse taperdiscoguttene? |
|||
|
Anmeldelse: Filmen starter med godlåten ‘What is love’ fra Haddaway. Vi er i byen en mørk natt og alle lysene skriker mot oss. Vi kommer inn i bilen til to unge karer som er ute og digger låten intenst med sin taktfulle hodevrikking. De går på diskotek og står og deiger seg ved baren og digger musikken. Det er noe litt desperat og snålt over disse karene. En jente roper og de tror det er dem som hun vil ha tak i og de begynner å desperat peke på hverandre, men til slutt gir bare jenten opp. Den ene av de unge karene finner en dame på dansegulvet og begynner å danse crazy inntil henne til hun dytter ham bort i rein avvisning og så går han videre til neste dame til han blir skubbet bort der også. Han gir opp og går bort til baren der han og hans andre venn dytter en dame mot hverandre ved baren til hun hyler og vil bort. Da roper de ‘Score’!, før de tilslutt blir kastet ut på fortauet av sikkerhetsvaktene. De kommenterer at nå skal natta bli deres. Så setter de seg i bilen og digger Haddaway igjen med tilhørende taktfull hodevrikking. Det vil si helt til den ene av dem plutselig knuser ruten med hodevrikkingen. Da finner vi ut at disse sørgelige personene er brødre og at de kjører farens bil. Filmen bygger på to karakterer fra det amerikanske TV-showet SNL (Saturday Night Live). Disse karakterene lever i sin helt egen verden. De er brødre og også bestevenner fordi de ikke har noen andre. De terroriserer alle de møter med sin syke partyoppførsel, eller mangel på den. Guttene er noen snåle typer som ikke helt klarer å lvee sammen med resten av verden og særlig ikke de vanlige damene. Brødrene er litt for desperate i alt de gjør og prøver å være overkul helt på sin egen måte. Bekledningen er i overkant metroseksuell og de passer ikke til den stilen fordi disse ser ut til å ha mer til føles med nerder i en spesiell bekledning og med i overkant partyinteresse. Historien her er jo ikke stort å rope hurra for, men jeg må si at karakterene gjør mye av showet her likevel. De har så mange fakter her og snåle greier som det blir litt moro av her. Man ler av disse gutta som er veldig over ‘The Top’ og i overkant enkle. Første gang jeg så denne filmen i 1998 leide jeg den på VHS i videobutikken. Filmen ble raskt en slager i gjengen vår. Vi digget de enkle partyguttene her og så har man jo all den karakteristiske dance-musikken fra midten av nittitallet som er moro å gjenoppleve for en eldre kar som meg som var i tidlig tenårene når musikken var populær. Pakken var noe som passet vår generasjon perfekt. Dette er ikke den beste, men den holder som artig underholdning om man liker enkle tullekomedier. Om man er litt yngre så hjelper det jo også litt på, men det kan være at stilen er litt ut nå for tiden. For min del var det en del nostalgi å se igjen filmen og for dagens ungdom blir det kanskje litt eksotisk tilbakeblikk på 90-tallet. Det er mange morsomme scener her, men de fleste av dem er fordi karakterene faktisk er litt mor spilt. Humoren er enkel og diggbar om man liker stilen i filmen. Her får man servert enkle perlekommentarer som ‘Dere kan ta telefonen og nøklene, men dere kan ikke ta drømmene våre! For vi sover når vi har dem’. Det er ikke så mye som er morsomt her når man gjenforteller det fordi filmen utelukkende spiller på disse typene. Det er mye morsom dansing her og en del artige scener som er underholdende å se. Det blir også veldig moro når guttene får seg dame for en kveld og da blir de virkelig redd, for så langt har de aldri tenkt på før. Det er skuespillerne som gjør hele denne filmen. Chris Kattan og Will Ferrell er et artig par sammen og spiller Butabibrødrene på en kul og morsom måte. Spesielt viser Will Ferrell her som et stort komisk talent. Dette var også filmen som gjorde at jeg virkelig begynte å like denne amerikanske komistjernen. Han har en timing som gjør at han passer som troll i eske for å spille slike tullekarakterer som dette. Mange snakker om Anchorman, men jeg mener denne er like morsom til tider. Regien er enkel, men fungerende her og man får fram det man vil uten at filmen føles som det helt store kunstverket. Den enkle stilen her passer godt sammen med den simple humoren. For å oppsummere så er dette en morsom film om man liker denne typen humor. Filmen lyser middelmådighet på alt det tekniske i filmen, men Will Farrel er med her og det gjør filmen verdt å se. Brødrene er også noe helt spesielt og artig som man aldri har sett helt før. Dette er kanskje ikke noen ‘Wayne’s World’ eller ‘The Blues Brothers’ som vil sies å være de største suksessene fra SNL, men denne filmen er nok det mest vellykkede av alt det andre som ikke når helt opp til verken kult eller klassikerstatus. Denne filmen blir aldri noe mer enn en film midt på treet med all sin enkelhet, men den fyller et tomrom i tullekomiuniverset ditt som en helt okei film å se. Alt er jo superklassisk her og man vet hele veien hvor det vil ende. Og mot midten av filmen så mister filmen noe av drivet og det hele er ikke fult så morsomt i resten av filmen, men jeg synes likevel at du skal gi Butabibrødrene en sjanse til å underholde deg litt også. |
|||
