---

Terningkast:


Ingress:
Thomas Stockman er en TV-kjendis som flytter hjem til hjembygda sin Bredal. Han kommer opp med ideen om å tappe det sunne og gode fjellvannet fra bygden sin på flaske. Han starter opp sammen med sin bror og stabler på beina bedriften. Alle har tro på bedriften som skal være med å gi bygden det løftet de trenger. De satser stort og Thomas skal bevise at vannet er verdens reneste vann på flaske. Men når prøver blir analysert så viser det seg at det er spor av et forbudt plantevernmiddel i vannet som kan gi store helseskader. Thomas vil slå alarm, men broren er redd for konkurs så han vil dysse det hele ned. Ingen vil være tjent med at bedriften ikke har livets rett og ingen vil tro på at drømmen deres skal bli knust. Der finnes en annen kilde som de kan tappe fra og der er det ikke sikkert det er samme problem, men det kan koste mye penger å flytte uttaket. Thomas graver i hva kilden til giften kan være og finner ut at hans svigerfar er uvitende innblandet...

Anmeldelse:
Filmen åpner med at vi får se en mann fortelle på TV-skjermen om at i Norge har vi fra barnsben av blitt fortalt at vi må drikke melk for å bli store og sterke. Alle vet at uten melk, er vi knapt skikkelige nordmenn. Men så fortsetter han at melk også inneholder også proteinet beta caseine A1 og at moderne forskning ser en klar sammenheng mellom diabetes og melk. Vi får se denne mannen igjen som sitter å ser på sin egen dokumentarfilm. Han ler for seg selv mens han ser på programmet. Dette er god TV og programmet hans har den beste ratingen på kanalen. Sjefene vil derfor flytte han til fredagen for å gi det beste sendetid. Men de høye herrer føler også at de trenger mer innsyn i hvilke problemer programmet hans angriper. Han forklarer at konseptet for hans program er å tråkke makten på tærne. Han har aldri før søkt om noen godkjenning. Men så kommer ledelsen med ubehagelige sannheter som at Trude Melk er en av de største annonsørene deres i TV-kanalen. Melkeprodusenten har sterke innvendinger mot programmet og har trukket seg fra samarbeidet. Kanalen sier at de liker programmet hans og at de har brukt en masse ressurser og krefter på å gjøre en ernæringsfysiolog som han til en av landets største TV-kjendiser. Men han han liker ikke appellen deres og han sier at hvis de trodde han gjorde det for kjendisstatusen så tok de skammelig feil.

Jeg husker godt første gang jeg leste Ibsens ‘En folkefiende’ på skolen. Da trodde jeg det bare var dørgende kjedelige saker, men fant til min store overraskelse at jeg digget å lese det. Ibsen klarte å lage et spennende stykke. Jeg ble derfor litt spent når man valgte å lage en oppdatert versjon av stykket i form av en norsk film. Men det med å bytte ut forpestet badeanstalt vann med giftig vann på flaske blir for enkelt. Det er greit at vi nordmenn digger vann på flaske og med det trodde man kanskje at dette kunne bli noe som kunne slå an, men problemet her blir for lite og for lite spennende. Dramaet man her bygger opp rundt dette forgiftede kildevannet føles ikke interessant nok. Det er noe litt traust over dette og teaterstykket kler ikke denne filmen man her har laget helt. Det hele blir litt kjedelig i lengden og jeg likte mye bedre å lese dette som et stykke enn å se denne filmen. Tematikken er jo interessant den, at man må kjempe for sannheten selv om man blir upopulær. Det er den som står alene som må være den sterke og ikke alle tørr å være den ene.

Filmen begynner på en litt tam måte og utvikler seg ikke så mye bedre. Man kjøper ikke så godt at en dokumentarist skal være en av landets mest kjente fjes på TV. Og det er flere andre ting her som virker litt påtatt som den utpregede lokaldialekten som virker litt vell kunstig hos skuespillerne som aldri snakker slikt til vanlig. Man forsøker kanskje å lage dette litt for mye som en hyllest til Ibsen med Per Gynt på teateret. Dette blir kanskje litt for tydeliggjort. Man mangler en god del engasjement her. Det skorter ikke på hvordan filmen er teknisk gjennomført, det er oppskriften og manuset som er for dårlig her. Det finnes enkelte stunder her som gjør dette verdt å se, men i det store og det hele så blir dette igrunnen litt kjedelig, men ikke dårlig. Dette er en film man som dessverre blir midt på treet fordi den skaper for lite underholdning. Man forsøker å skape spenning og bygge dette opp, men illusjonen holder ikke.

Erik Skjoldbjærg er regissøren her. Han pangåpnet med suksessen Insomnia i 1997. Dette er hans tredje film etter å ha forsøkt seg med en amerikansk film roer han det hele ned med en norsk litt traust film som dette. Heldigvis løftet han seg igjen når han lagde Nokas og viste med den at han dugde igjen som regissør. Men det å lage film av Ibsen er nok noe som i alles ører klinger bra, fordi han er vår store stolthet her i Norge. Men det er ikke noen garanti for suksess selv om man bruker en gammel suksess som kilde. Kanskje man kunne blåst litt liv i dette om man hadde laget den mer som en thriller og 'spicet' den opp noe. Man mangler litt tiltrengt troverdighet opp i det hele. Skuespillerne gjør en grei jobb de, men dette blir aldri det helt store og det hjelper ikke med store navn som Jørgen Langhelle, Sven Nordin, Pia Tjelta og Jon Øigarden på rollelisten. Selv ikke Skjoldbjærg klarer å løfte dette til noe over midt på treet.

For å oppsummere så blir dette aldri helt det man ønsker. Filmen klarer ikke å røre nok ved deg og det hele føles litt unaturlig konstruert. Dette har ikke den gjennomslagskraften man trenger for å kunne gjøre dette til noe folk vil engasjere seg i. Jeg vil tro at dette er en film som folk flest vil synes er litt kjedelig å se. En Folkefiende er blitt for en alt for lite underholdende film. Man burde presentert dette litt annerledes og filmen mangler driv og nerve. Likevel klarer man ikke helt å avfeie den helt fordi det tekniske er stødig utført og man klarer ikke klage på alt her. Jeg ruller en litt bleik men fattet treer for denne filmen som var helt ok å se.